Til hovedinnhold

Historien bak handler mye om en mangslungen gruppe som lærte seg å gå i takt. Og litt om håndskrevne lysark.

Tekst: Svein Tønseth


I morgentimene 30. mars 2001 har to parhester fra Trondheim-campusen Gløshaugen havnet 30 000 fot over Tyskland. Sterkt mot sin vilje.

På flyet fra Gardermoen til Brussel sitter daværende gassdirektør i SINTEF, Per-Erling Frivik. Fanget hans er fullt av fargerike permanent-tusjer og blanke overhead-ark. På setet ved siden av har hans mangeårige kollega og faglige "tvilling"  Arne Bredesen dumpet ned. Professor i kuldeteknikk og leder for NTNUs nye tematiske satsingsområde ”Energi og miljø”. 

Begge er "pisket avgårde" hjemmefra til et møte i EU-hovedstaden. Før avreisen er de krystallklare på at de ikke har tid til å dra.  I ettertid er de kisteglade for at de reiste, likevel.

Historie med flere startpunkt
Det er mulig å hevde at denne flyturen er starten på historien om den oppsiktsvekkende uttellingen SINTEF/NTNU har fått på feltet "CCS, Carbon Capture and Storage" i Brussel. De to institusjonene fra et av Euorpas minste land er sammen blitt den desidert største aktøren i EUs forskningsprogrammer på feltet.

Men det går også an å si at det hele begynner en varm sommerdag 15 år før. Med to andre Trondheims-forskere i hovedrollen.

I 1986 får SINTEFs Erik Lindeberg besøk av kollega Torleif Holt på hytta si i Sverige. Begge er kjemikere og jobber med reservoarteknologi. De diskuterer fag selv i ferien, og blir enige om å skrive en søknad om et internt prosjekt på temaet ”gasskraftverk med CO2-håndtering”.

Duoen vil fange CO2-utslippet fra et framtidig gasskraftverk på norskekysten og lagre det i porer i bergarter dypt under havbunnen. Tanken er å slå to fluer i ett smekk: redusere utslippet av klimagasser, og bruke den innfangede CO2’en til å presse mer olje ut av reservoarene, altså mer energi – en teknikk som lenge har vært i bruk i USA.

Der og da blir den født, hele ideen om fangst og geologisk lagring av CO2 for klimaformål.

Viktig Statoil-kapittel
Før 80-årene er omme, har SINTEF-forsker Lindeberg utarbeidet en rapport på bestilling fra Statoils forskningssenter om bruk av CO2 til økt oljeutvinning. Til www.sintef.no har Statoil-forsker Olav Kårstad, oljeselskapets "Mr. CCS", tidligere fortalt:  

"Rapporten ble et insentiv til ikke bare å se på CO2 som et problem, men også som en mulighet. Erik er den store CO2-pioneren i Norge og har spilt en viktig rolle langt utover landets grenser."

Nettopp Statoil står for det neste kapitlet i denne historien. Naturgassen i Sleipner-feltet, som bygges ut på 1990-tallet, har for høyt CO2-innhold til at den kan selges urenset. Dette løses ved at CO2’en føres tilbake til sokkelen for lagring i undergrunnen etter rensing. Statoil blir verdensberømt for denne historiens første storskala lagring av innfanget CO2.

Alt dette utgjorde deler av bakteppet, da CCS-entusiaster på campus Gløshaugen begynte å rette blikket mot Brussel ved inngangen til det nye tusenåret.

Men hvordan ble forskningsbyråkratene i EU overbevist at CCS er veien videre for Europa, så lenge industrien på Kontinentet – med noen unntak –  ikke akkurat tok bølgen for ideen?

Mimresamtale
Per-Erling Frivik (71) og Arne Bredesen (66)  burde være de nærmeste til å svare på dette spørsmålet. For nettopp de sto i spissen for CCS-lobbyingen i Brussel på SINTEF og NTNUs vegne, med oppstart i 2001. 
Xergi samlet dem til en "mimresamtale". Her er noen utvalgte passasjer fra den.

 

Per-Erling Frivik (øverst) og Arne Bredesen: Gløshaugen-ambassadører som snakket varmt om CCS i Brussel - og vant gehør.
Foto: Jens Søraa og Øystein Lie


Forhistorien

Bredesen: Sleipner-prosjektet var den første månelandinga. Det må ingen glemme.

Frivik: Og de tidlige arbeidene til Erik Lindeberg var veldig viktige, det er det ingen tvil om. Han snakket jo veldig høyt om det her. Og aktivt.

Bredesen: Erik satte dette på dagsorden i det offentlige rom. Han er jo så utadvendt. Og det i seg sjøl er viktig.  Vi  to var jo ikke akkurat i Aftenposten og Adresseavisa  da vi dro til Brussel.


Erik Lindeberg: Sjefsforsker ved SINTEF Petroleumsforskning og far til ideen om fangst og lagring av CO2 fra fossilt fyrte kraftverk for klimaformål.
Foto: Gry Karin Stimo

 

Om EU-strategiens fødsel

Bredesen: Da vi gjorde energi og miljø til ett av fem satsingsområder ved NTNU i 1999, så var produksjon av kraft fra naturgass med CO2-håndtering en del av den pakka. Og så hadde vi et seminar i november 2000 som Shell sponsa. En ganske stor greie, med 80 mennesker samla. Vi jobba i grupper og brakte fram en god del materiale, ikke minst om naturgassens rolle i energisystemet i Europa. Jeg har ennå det gruppene skreiv. "Gamechanger"! Det var det Shell kalte seminarserien som dette  inngikk i.

Og Sissel Hertzberg (forskningskoordinator ved NTNU, red. anm) hadde fått han Ioannis Samouilidis fra Kommisjonen til å være med på den seansen. Han syntes det hele var så interessant at han inviterte oss ned til Brussel etterpå.

Xergi: Var det altså sånn at at CCS ikke sto på EUs forskningsagenda den gangen?

Frivik: Det lå inne i de opprinnelige dokumentene, men ikke som noen tung mulighet. Det skal jo ikke underslås at industrien nede i Europa kanskje ikke var så begeistret for dette som industrien her i Norge var, med Hydro og Statoil i spissen. Så jeg tror nok tankene som kom fra Norge, og da fra mange kilder her i landet, veide tungt da programmet skulle utformes.

Workshop'en Arne nevner var veldig viktig i den tidlige fasen. Samtidig jobbet vi veldig tett ved SINTEF og ikke minst ved NTNU med å samle oss. Denne samlingen førte til flere møter i Brussel, og til at vi hadde et godt budskap å komme med der nede, både til det sjette rammeprogrammet (2002 – 2006, red anm.) og det sjuende (2007- 2013, red.anm). Vi var samsnakket. Og enige om hva som var de viktigste vinklingene.

Bredesen: Jeg vil bare få lov til å føye til, at da vi starta satsingsområdene ved NTNU, så var det rektor Emil Spjøtvolds tanke at vi skulle være mer til nytte for samfunnet. Fokusere problemstillinger som samfunnet var opptatt av, og som bare kunne løses ved at fagfolk fra flere forskjellige miljøer snakka og jobba sammen.  Dermed danna vi lag som var samsnakka. Det har vi dratt nytte av hele veien etterpå, den trylleformularen der. I stedet for å snakke om stempelbevegelser og kompresjon, så snakka vi om energi i bygninger, CO2-håndtering og fornybar energi.

Frivik: En av årsakene til at vi fikk gjennomslag i Brussel, var at vi hele tiden hadde tung norsk industri i ryggen. Jeg tror det er riktig å si at vi påvirket industrien i vesentlig grad også, Hydro, Kværner og etter hvert Aker. Statoil var jo allerede tungt inne i dette her. Med alt det her så kunne vi påvirke relativt tungt i Brussel. For folk fikk med seg at vi snakket ikke bare penger, men om innhold og muligheter. Det gjorde inntrykk.

En viktig grunn til vi var godt forbedt, var også at vi hadde rådgiver Bruce Reed ved NTNU på laget. Han ble først engasjert ved NTNU som rein språkmann, men så begynte han å jobbe mer og mer med strategi. Jeg vet ikke hvor mange møter vi hadde med ham. Han påvirket oss veldig. Fikk oss til å se det hele fra EU sin side, og ikke bare fra Trondheim.

Turer til Brussel

Bredesen: Det jeg husker aller best av alt dette, Per-Erling, det var da Sissel Hertzberg trua oss to til å dra til et eller annet norsk forum-møte nede i Brussel. 30 mars 2001 var det. Jeg har sjekka papirene mine.

Xergi:  Hvorfor husker du det så godt?

Bredesen: Jo, fordi vi ikke hadde tid til å reise. Men Sissel sa vi MÅTTE dra, og at det var et viktig møte. Jeg husker Per-Erling satt på flyet. Og lagde overheader. Husker du det, Per-Erling?

Frivik: Ja, selv om både Arne og jeg ofte har handlet i god tid etter fristens utløp, så forelå dette i det minste før møtet. Og når tiden er knapp, må man konsentrere seg og få frem essensen. Så dette husker jeg veldig godt, ja.

Bredesen: Det morsomme er jo at nettopp på det møtet traff vi viktige folk fra norsk industri og  ble klar over at det skulle lages såkalte Expressions of Interest (EoI – felles forslag som gruppe av interessenter spiller inn til Kommisjonen, red.anm.). Ja i den grad ble vi klar over dette at vi etterpå hadde møter både i København og Brussel for å følge opp. For da hadde vi blinka ut at vi blant annet ville ha inn CCS. Det var denne prosessen som førte til at CCS kom med i utlysningen til det 6. rammeprogrammet i 2003. Vi hadde sikkert kommet med i arbeidet med Expressions of Interest på en eller annen måte uansett. Men hadde det ikke vært for Sissel og det møtet, så hadde vi i alle fall mista noen takter. Og det viktige var jo at vi hadde med oss overheader som ingen hadde sett før. For de var jo skrevet om morran!

Xergi: I mai 2001 la dere fram de norske visjonene om CCS-forskning for Kommisjonen, sammen med nettopp Hertzberg pluss Sverre Aam, sjefen for SINTEF Energi. Hvordan reagerte byråkratene på ideen?

Frivik: Kommisjonens representanter sitter jo og rir to hester samtidig. På den ene sida vil de gjerne få fram genuine resultater som betyr noe på sikt. På den andre siden er de veldig bundet opp av hva industrien i Europa ser på som lønnsomt. Det er helt opplagt at de var i krysspress mellom disse to hensynene. For hverken den tyske kullindustrien eller andre sentrale spillere i Europa syntes dette var så veldig bra. Det eneste unntaket var vel Vattenfall, som støttet oss ganske tidlig.

Når du kommer ned der med ideer til forskning, blir du krysseksaminert, sånn at byråkratene skal ha ryggen fri når de skal videre til neste nivå. Og de har tilsvarende møter med industri. Så de er godt oppdatert på  hva som er de problematiske tingene. Der var det jo veldig til hjelp for oss at de industriselskapene vi hadde i ryggen ikke var noen lettvektere akkurat.  

Teamet som tok ballen hjemme

Bredesen: 7. juni 2002 ble den levert, den Expression of Interest som vi hadde vært med på å bringe fram om CCS. Da sa Per-Erling: "Dette har vi ikke tjangs til å få gjort noe med, hvis vi ikke får inn kapasitet". Så da gikk han til Sverre (Aam, SINTEF Energi, red. anm.) og sa at nå trenger vi ressurser for å gjennomføre alt det som ligger foran oss. Dermed kom Nils Røkke (nåværende klimadirektør i SINTEF, red. anm.) inn på banen som CCS-general. Han gjennomførte det løpet som endte opp i masse flotte søknader som vi fikk tilslaget på.

 

Sverre Aam: Ledet SINTEF Energi fra 1998 og frem til siste årsskifte. Trådte til og ansatte en egen CCS-koordinator på heltid. Foto: Geir Mogen

Nils A. Røkke (th) her fotografert med sjefredaktør Arne Blix etter at Adresseavisen kåret Røkke til "Årets trønder 2009". Foto: Vegard Eggen, Adresseavisen

Jeg har hørt Nils holde foredrag og fortelle om hvordan det var å komme til Brussel og si at SINTEF fra Norge hadde ambisjoner om å bli koordinator. Første gang var responsen "stor munterhet og overbærenhet", ifølge Nils. Neste gang var det helt naturlig.

Frivik: Skillelinjer i historien har ofte med ledelse å gjøre, ved siden av fag og vitenskap. At Nils var mannen som ble satt på dette her, det har vært helt essensielt. Vi visste at Nils hadde to i seg fra før, og han har gjort en veldig bra jobb. Men noen lot ham gjøre den jobben også. Så all honnør til Sverre som satte ham på oppgaven.

Olav Bolland (t v): Professor, ekspert på varmekraftverk og samlingspunkt for NTNUs satsing på CCS. Her på CCS-konferanse sammen med Nturvernforbndets leder Lars Haltbrekken. Foto: Svein Tønseth

På NTNU-siden spilte Olav Bolland en helt sentral rolle, både som fagperson, og som samlingspunkt for de øvrige NTNU-miljøene. Samtidig er det viktig å ikke glemme den nære sirkelen med medarbeidere rundt Nils og Olav som har stått på døgnet rundt. Og så en stor sirkel med folk rundt der igjen, som sikkert teller mellom 50 og 100 mennesker. I tillegg må det igjen understrekes, det nære samarbeidet vi hadde med industrien og de øvrige FoU-instituttene i Norge i dette løpet.

Bredesen: Det var derfor vi kunne stå på for å få dette til. Det verste ville ha vært å reise ut og fortelle om noen svære greier, og så hadde kanskje ingen hjemme brydd seg om det. Vi, derimot, vi visste at vi hadde fagfolk i ryggen som kunne ta jobben. På det tidspunktet vi dro til Brüssel, hadde vi for øvrig allerede startet opp 3 PhD-kandidater på CCS innenfor det flerfaglige FoU-programmet ”Energi for framtiden” som Norges forskningsråd finansierte. De var også en viktig samarbeidspartner i denne prosessen.