Til hovedinnhold

Men han ville ha viet strømnettet større oppmerksomhet enn han gjorde da – og lagt opp til en annen håndtering av vanskelige miljøsaker.

Dette forteller Einar Hope i en "rundebordssamtale" som Xergi gir deg del i på disse sidene.

Tekst: Svein Tønseth
Foto: THor Nielsen

I år er det 20 år siden Norge fikk sin mye omtalte energilov. Den åpnet opp for etablering av et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi – og dermed også for en krafutbygging som var mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak.

"Det som skjedde i tørråret i 2002/2003, var ikke noen overraskelse. Mer et tegn på at markedet fungerte." Einar Hope, professor emeritus

Loven plasserte Norge i fortroppen internasjonalt når det gjelder liberalisering og frislipp av strømomsetningen. I energi- og konkurransemiljøet har lovens åndelige opphav jevnlig blitt beskrevet slik: hvis daværende olje- og energiminister Eivind Reiten var lovens far, så var Einar Hope dens rettmessige bestefar.
Et forskningsprosjekt som Hope ledet ved Senter for anvendt forskning (SAF) ved Norges Handelshøyskole (NHH) i perioden 1988 til -90, ble nemlig grunnmuren for Energiloven.

Bakteppet
Forskningsoppdraget kom fra Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet. Om bakteppet for oppdraget har Hope i høst skrevet i bransjebladet "Energi" at:
"... det utover på 1980-tallet ble stilt spørsmål fra flere hold om vi fikk god nok økonomisk avkastning av de store investeringene som ble foretatt i kraftforsyningen fra 1960-årene og utover, og i det hele ved effektiviteten av ressursbruken i det norske kraftsystemet under det rådende omsetnings- og reguleringsregimet."

Oppdraget
Om forskningsoppdraget for myndighetene, skriver Hope:
"Sjelden har vel et mandat og en prosjektbeskrivelse for et forskningsprosjekt om en så omfattende sektorreform vært mer generelt og kortfattet formulert. Oppgaven var kort og godt: ”Å analysere mulighetene for å øke effektiviteten i det eksisterende norske kraftomsetningssystemet gjennom å utvikle et markedsbasert omsetningssystem, med økonomisk rasjonelle aktører og med offentlige reguleringsprinsipper og virkemidler tilpasset de spesielle forhold av teknologisk og økonomisk art som måtte gjelde for produksjon og omsetning av kraft i et hydrobasert system”. "

Rundebordssamtalen

Hope har gjennom sin yrkeskarriere ledet forskningsinstituttet SAF/SNF  i Bergen, vært professor ved NHH og direktør for Konkurransetilsynet. 

I anledning 20-årsjubileet til Energiloven har Xergi ført Hope sammen med to nestorer i det energitekniske forskningsmiljøet i Trondheim:
Professor Ivar Wangensteen ved NTNU, spesialist på kraftmarkeder. 
Dr. ing. Inge Gran, adm. direktør ved SINTEF Energiforskning og professor II ved NTNU.

Vi inviterte trioen til en rundebordsprat, blant annet for å få vite om tida etter lovvedtaket har budt på overraskelser. Og om de i så fall er til å leve med eller om de tilsier at Energiloven bør endres.  

Spørsmål 1:
Har Energiloven virket etter hensikten?

... om utbygging og drift

Hope: Hensikten var å få en bedre utnyttelse av ressursene. Det hadde bygd seg opp en overkapasitet i systemet, både i nettet og på produksjonssida. Findepartementet og OED tok initiativ og ville ha samfunnsøkonomisk effektiv produksjon, overføring og distribusjon. Så må vi huske at Energiloven er en rammelov som er komplettert med forskrifter, og at den også er endret to-tre ganger. Men svaret på spørsmålet ditt er at jeg mener loven har virket etter hensikten. Ikke minst fordi jeg tror vi fikk en mer effektiv utnytting av produksjonsapparatet. Overkapasiteten ble absorbert over tid.

Men samtidig ser vi nå at det opptrer kapasitetsbegrensninger, spesielt i nettet.  Da melder spørsmålet seg om man har ventet for lenge med å investere her – både i kvalitetsmessige og kapasitetsmessige oppgraderinger av nettet.  Men dette er ikke Energilovens feil. Det har mer å gjøre med det systemet som ble bygget opp for regulering av nettselskapene på bakgrunn av loven. Særlig da den måten man har regulert Statnett på.

Wangensteen: En del av hensikten med loven var å oppnå også driftsmessig optimalisering. I et prosjekt vi har gjort for OED nylig, sammenliknet vi driften før og etter Energiloven. Våre undersøkelser tyder på at man før energiloven disponerte veldig forsiktig, holdt vann tilbake i magasinene noe utover det som var optimalt. Etter Energiloven kjører man litt mer dristig, men ikke mer dristig enn man bør.  Det er faktisk ikke noen stor forskjell på før og etter. Systemet ble drevet rimelig optimalt før loven også.

Gran: Det er spennende å se loven i begge de perspektivene Einar og Ivar drar opp her.  Er den innretta slik at man får bygd ut kapasitet på rett tidspunkt, eller fører den til at man utnytter stadig mer optimalt den kapasiteten man alt har? Hadde man drevet på i hundre år, så hadde vi kanskje empirisk grunnlag for å si om loven eventuelt mangler noen mekanismer når det gjelder å bygge ut ny kapasitet. Men nå kommer jo disse grønne sertifikatene og ødelegger litt for oss, da.

... om politikere og gasskraftverk

Hope: Energiloven fikk fjernet overkapasitet. Men spørsmålet er altså om vi har fått utformet et reguleringsregime som gjør at nettselskapene i tide fanger opp behovet for oppgraderinger og ny kapasitet i nettet. Men her kommer jo da det politiske system som omgir Energiloven inn. Ta for eksempel dette med gasskraftutbygging. Vi kunne hatt to-tre gasskraftverk slik diskusjonen gikk, men de kom ikke på plass, rett og slett på grunn av politiske beslutninger.

Wangensteen: Gasskraftverket på Skogn, det fikk jo faktisk konsesjon, men så svikta økonomien. De beslutningene som ble fattet angående kraftsituasjonen i Midt-Norge, de ble vel tatt ut fra forestillingen om at det kraftverket ville komme.

Xergi: Så hva svarer dere hvis lekfolk spør seg om underdekningen i Midt-Norge skyldes Energiloven?

Hope: Underdekningen i Midt-Norge er først og fremst et nettdimensjoneringsproblem, slik jeg ser det. Hadde et gasskraftverk kommet inn, kunne man spart investeringer i nettet. Det at gasskraftverket ikke ble bygget, har nok sammenheng med at det norske markedet da ble integrert i det svenske og nordiske markedet. Så vi kunne dekke oss opp med kapasitet i det termiske systemet der. Dette svekket antakelig noe av grunnlaget for investeringene i gasskraftverket.


Har Energiloven virket etter hensikten? Og hvordan hadde Norge sett ut i dag uten denne loven? Fra venstre: Ivar Wangensteen, professor ved NTNU, Inge R. Gran, adm. direktør ved SINTEF Energi og energilovens bestefar Einar Hope, pensjonert professor ved Norges Handelshøyskole.

Xergi: Så loven i seg selv har virket slik den skal, den altså, Hope?

... om bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi

Hope: I store trekk, ja. Men et interessant spørsmål, i relasjon til loven er: burde man gi fullmakt til et eller annet organ som kan bestemme at et gasskraftverk skal lokaliseres til Tjeldbergodden eller hvor det måtte være, og dermed få synliggjort behovet for nettinvesteringer?

Wangensteen: Før kunne jo nettutbyggerne se til  produksjonsselskapene som planla produksjon der og der – disse planene var det liten usikkerhet ved – og så kunne de planlegge nettet i forhold til det. Statkraft, egentlig Statskraftverkene, planla selv en betydelig del av kraftproduksjonen og nesten hele hovednettet. Men dette er et problem innenfor et markedsbasert system.

Hope:  Det er klart det går an å diskutere om man bør se for eksempel dette med mobile gasskraftverk   litt mer samfunnsøkonomisk overordnet. Eller sagt litt annerledes: Hvis man kan spare en milliard kroner i nettinvesteringer ved å legge et gasskraftverk på Skogn eller et annet sted innenfor en bindende nettbegrensning, så skal det komme inn i et samfunnsøkonomisk regnestykke. Men en investor som skal foreta investeringsbeslutningen, ser ikke samfunnsbesparelsene. Det er klart at det ligger en problemstilling her.

...om flytting av risiko over til strømkundene

Gran: Èn ting er om loven har virket etter hensikten. Men har den også hatt utilsiktede virkninger?  Risikoen knytta til om det vil regne mye eller lite et år, den er nå i stor grad flytta over til den enkelte forbruker. Var dette en tilsiktet hensikt?

Wangensteen: Hvorvidt man hadde forutsett dette, er jeg litt usikker på. Det kom i alle fall ikke klart fram i noen av forarbeidene for lovproposisjonen.

Hope: To spørsmål er interessante her. En: Har energiloven tjent produsentene i større grad enn forbrukerne? Svaret på dette har nok litt med markedsmakt å gjøre. Og to: har vi gode nok mekanismer til å få forbrukerne til å gardere seg mot den risikoen, for eksempel i form av langtidskontrakter for prissikring, noe norske forbrukere i forbausende grad har holdt seg unna. 80 prosent er jo på spot!

Gran: Tilstedeværelse i spotmarkedet forutsetter jo at man har godlikviditet, og de færreste strømkunder har det. Dette er en grunn til den opinionsmessige uroen. Myndighetene burde i større grad lagt til rette for risikoavlastning for forbrukerne, og lagt vekt på å gjøre dette konkurransedyktig.  De samme folkene som aldri ville satt pengene sine i aksjer, fordi de ikke har en  likvidsituasjon som tillater det, de kjøper kraft til spotpris uten å blunke. Da er det noe som er feil.

Spørsmål 2:
Har årene etter lovvedtaket gitt overraskelser – og kan vi så fall leve med dem?

... om svingende strømpriser

Wangensteen: Jeg tror ikke politikerne skjønte at strømprisen kom til å svinge så mye som den har gjort. Men det burde de ha skjønt, når tilbudssida fikk bli helt bestemmende for prisen.  Men når vi får på plass investeringer på  nettsida pluss forbindelser mot Kontinentet, så kommer denne avhengigheten av nedbør og klima til å bli mye mindre.

Xergi: Ble de svingende strømprisene en overraskelse for deg også, Hope?

Hope: Nei, i et system som er avhengig av tilgangen på vann, så er det nødvendig og riktig å leve med det at prisen varierer. Prisens viktige funksjon er å rasjonere ut den kapasiteten vi har tilgang på. Så får man i stedet kompensere for de problemer som dette måtte medføre. Her snakker vi om to ting. Det ene er å skaffe oss tilgang til markeder ute som gir sikring. Det andre er å få til en inntektsoverføring  hvis det er grupper som blir spesielt skadelidende. Vi må skille mellom effektiv ressursbruk og inntektsfordeling. Det som skjedde i tørråret i 2002/2003, for eksempel, var ikke noen overraskelse. Mer et tegn på at markedet fungerte. Hadde vi ikke hatt det nordiske markedet som en sikringsmulighet, så ville situasjonen vært langt mer alvorlig.

Wangensteen: Ja, det var første gang systemet ble satt på en alvorlig prøve, det.

Spørsmål 3:
Hvordan hadde Norge sett ut i dag – uten Energiloven?

... om overkapasitet og vassdragsvern

Wangensteen: Hvis vi ikke hadde fått en slik lov sjøl, så hadde vi fått den pådytta. Og det er ikke sikkert det hadde blitt noe bedre. For det som skjer i Europa i dag, det er at markedet slippes løs.

Gran: Mitt korte svar på spørsmålet, er at vi ville hatt fem-seks-sju prosent større produksjonskapasitet i Norge enn vi har nå. Altså mer kraft enn vi har bruk for.

Hope: Hvis vi fremdeles hadde vært i et lukket nasjonalt vannkraftbasert system, og fått de kravene til leveringssikkerhet som blant annet hele computer-revolusjonen har medført, så ville vi antakelig ha gjort enda mer vold på  verneplaner og vassdrag. Det er den eneste måten  vi kunne ha sikret oss på. Hvis vi da ikke ville ha gass eller annen termisk kraft i stedet. Det kunne også ha skjedd.

Spørsmål 4:
Det monopolistiske regimet hadde krav til oppdekning ut fra tørrårsstatistikken – kan markedet på samme vis sikre at vi har det rimelig bra når det røyner på?

... om kabler til utlandet og "missing money"

Hope: Får vi aksess til det store termiske systemet i Europa, kan vi glemme veldig mye av bekymringene som til nå har vært knyttet til leveringssikkerhet. Gitt da at vi har tilstrekkelig kapasitet til å transportere kraften. En interessant diskusjon pågår nå om dette med leveringssikkerhet: Skal det være et lokalt ansvar, sånn som det har vært tidligere? Eller skal det være et regionalt, nasjonalt, nordisk eller et europeisk ansvar?

Gran: Men inntil vi får slik aksess til det termiske systemet i Europa, er det et interessant spørsmål om hvilke incentiver bransjen har for å ha tilstekkelig produksjonskapasitet i ekstreme tørrår? Her kan det vel virke som om det har vært et hull i manus i Energiloven?

Wangensteen: Jeg kjører en masterstudent på dette her. I det gamle regimet var det noe som het rasjoneringskostnad, og den la bransjen inn i sine planleggingsprogrammer. Altså: hvor mye er den verdt, den kilowattimen som vi må rasjonere? Dette var en av grunnene til at kraftprodusentene kjørte etter driftsplaner som var litt mer forsiktige enn de man opererer med i dag. Studiene vi har gjort indikerer at man kjørte enda mer forsiktig enn det rasjoneringskostnaden tilsa.

Diskusjonen i dag går blant annet på om det er mulig å gjeninnføre disse rasjoneringskostnadene på et eller annet vis – for eksempel ved å pålegge produsentene en erstatningsplikt hvis de må rasjonere. Men det er veldig vanskelig å introdusere noe sånt på produksjonssida.

Hope: Ja, det pågår en stor debatt når det gjelder markedsbaserte system.  Du har det som kalles "missing money". Hvilken privat investor vil være interessert i å investere i en reservekapasitet som skal brukes bare noen få timer for året?

Mange vil også huske det som skjedde sist vinter i Sverige, da kjernekraften falt ut fordi reparasjoner måtte utføres. I slike tilfeller har vi ikke tilgang til den kapasiteten vi er vant til å ha. Og hvis det ikke foretas investeringer i det termiske europeiske systemet  – vi ser jo for eksempel at Tyskland vil bygge ned kjernekraften – så kan det oppstå situasjoner med behov for lokal reservekapasitet i Norge. Men dette vil tross alt være kortsiktige behov. Så alt i alt vil ikke jeg se på leveringssikkerhet primært som et nasjonalt problem, men som en problemstilling knyttet til det sammenkoblede systemet som helhet.

...om opinionen og Hardanger-master

Xergi:  Etter å ha hørt på alt dette blir vi jo litt forvirret: Klarer et markedssystem å sørge for at vi har det rimelig bra når det røyner på ?

Hope: Ja, jeg mener det, så lenge vi snakker om  produksjonssiden. Men så har vi nettsiden, da, og dette skal jo kobles sammen. Begrensninger i nettet kan gjøre at man ikke får kraften fram. Men da prises  den kapasiteten opp via områdeprising.

Gran: Ja, det vi ser av pristopper i regioner i dag, skyldes i stor grad fysiske begrensninger i nettet. Og da er det tankevekkende, det som skjedde rundt Hardanger-mastene i fjor sommer. Man kan ikke ønske seg strøm til en jevn pris og samtidig synes det er plagsomt hvis det går en kraftlinje et eller annet sted i geografien. De dilemmaene må aktualiseres.

Spørsmål 5:
Einar Hope – ville du gjort noe annerledes hvis det var i dag du skulle ha laget underlaget for Energiloven?

... om reguleringen av Statnett

Hope: Jeg ville ikke gjort store forandringer. Men jeg ville nok ha viet litt mer oppmerksomhet til den betydningen nettet har. Nettet er jo helt fundamentalt for at konkurransen skal virke. Så det å få sørget for at nettet blir dimensjonert og operert på en tilfredsstillende måte, det ville jeg lagt mer vekt på.

Xergi: Hva ville du helt konkret ha gjort annerledes på nettsida?

Hope: Jeg ville ha regulert Statnett annerledes. Jeg ville ha skilt systemoperatørfunksjonen fra investeringsfunksjonen.  Nå er de to funksjonene i samme organisasjon.  Det tror jeg ikke er så lurt.

... om verdsetting av natur og miljø

Hope: I tida etter at loven ble vedtatt, har miljøutfordringene kommet inn med mye større tyngde.  Her har kraftbransjen en utfordring. Skulle jeg ha laget underlaget for Energiloven i dag, ville jeg ha gått sterkere inn på dette med miljø. Hos oss i Norge handler det spesielt om naturmiljø og konsekvenser av naturinngrep.  Der synes jeg ikke vi har fått godt nok grep på verdsettingsprosessen. Jeg tenker også på klima, fordi vi som vannkraftnasjon kan være en leverandør av fornybar kraft inn i et forurensende termisk system.

I dag ser vi at verneplanen for vassdrag holder på  bli utfordret fordi man ser at lønnsomheten av nye investeringer  er stor. Bransjen er velorganisert og kan fremme sine synspunkter og  økonomiske interesser. Men den interesserte allmennhet kan ha andre prioriteringer for dette som forbrukerne ikke er i stand til å artikulere på samme vis i markedet.  

... om bukken og havresekken

Hope: Dette med bukken og havresekken opptar meg i denne sammenhengen. Olje- og energidepartementet er eneste klageinstans i utbyggingssaker, og det kan være slik at de ikke har den nødvendige grad av distanse til bransje- og næringsinteresser. Derfor har jeg kommet med innspill til endringer av Energiloven.

For det første har jeg foreslått å opprette en uavhengig klagekommisjon. Dette kan det komme krav om fra EU. For det andre: I utbyggingssaker av stor samfunnsmessig betydning, har jeg foreslått at det ikke er Olje- og energiministeren alene som skal treffe avgjørelser, men at disse sakene løftes opp for beslutning av Kongen i statsråd. I regjeringen vil kanskje flere syn på saker komme fram. Beslutninger her kan også legitimeres på en annen måte enn hvis de fattes av en olje- og energiminister som kan bli oppfattet som part eller som nærmere kraftbransjen enn det en kommisjon vil være.

 

 

  

"Jeg tror ikke politikerne skjønte at strømprisen kom til å svinge så mye som den har gjort." Ivar Wangensteen, professor

 

"Man kan ikke ønske seg strøm til en jevn pris og samtidig synes det er plagsomt hvis det går en kraftlinje et eller annet sted  geografien." Inge R. Gran, adm. direktør / dr. ing.