Til hovedinnhold

Tekst: Øystein Lie

20. juli 1969 klokken 21.17.40 lander månefartøyet Eagle i Stillhetens hav. En halv milliard mennesker sitter foran fjernsynet, langt flere lytter til radioen.
Neil Armstrong krabber baklengs nedover stigen, og setter foten ned på den støvete overflaten og sier de berømte ordene.
Fjorten minutter senere åler Buzz Aldrin seg ned som andremann på månen.
”Er det ikke fantastisk? Det er storslått utsikt herfra”, sier Armstrong til Aldrin midt i støvsankingen.
”Storslått. Storslått ødemark”, svarer Aldrin.
I forlengelsen av ødemarken, 384 000 kilometer unna, stiger en blå planet opp.
Et Hasselblad 500 EL vippes oppover, mot den svarte himmelen.
Kameraet surkler idet blenderen åpnes. I kamerahuset fester sølvhalogene seg til det metalliske sølvet, før blenderen gir fra seg nok et mekanisk sukk hundredeler senere og blenderen stenger ut all lys.
Eksponeringen. Selve eksponeringen.
Jorden med månen i forgrunnen.
Svart himmel.
Dette fotografiet skal endre vår oppfatning av jorden og oss selv. Bli et ikon, som viser hvor liten planeten vår er, omkranset av et uendelig og totalt mørke. Miljøbevegelsens ultimative bevis på hvor sårbar jorden er, og ikke minst hvor små vi mennesker er. Når en betrakter jorden slik, får en følelsen av at alt må henge sammen.
Det vet vi mer enn noensinne nå.
En tynn hinne mellom jordskorpen og den svarte uendeligheten er grunnen til alt liv på planeten vår. I denne hinnen puster vi, i denne hinnen elsker vi.
Selv om mennesket har levd i bare 0,0001 prosent av jordens historie, har vi rukket å forstyrre og påvirke hinnen i stor grad. Vi kom altså trampende inn fem på tolv med vårt hovmod og våre laster, men jorden trenger ikke oss.
Den klarer seg fint. Det har den bevist i milliarder år.
Men vi trenger jorden, og kan påvirke den. En kan si at menneskets kraft er like sterk som naturens.
Men bare nesten.
 
Global grubling
Det vi ikke vet, er hvilken kurs vi mennesker har satt kloden ut på, og med det, med hvilken kraft vi selv kan bli rammet en gang i nær fremtid.
Men det vi vet er at jorden er på feil kurs.
Vi er også fullt klar over at vi bare har en planet å gjøre de riktige tingene på, vi har kun en sjanse.
Vi kan heller ikke stole på at andre skal gjøre ryddejobben for oss. Ikke på surikattene – som viser forbausende gode samarbeidsevner – sjimpansene vi tross alt deler mye av arvemassen med – eller en annen fremtidig skapning.
Det er bare en art som kan utgjøre den lille, men store forskjellen.
Vi må løse en global gåte. Klimaendringene er en av de største, om ikke den største, utfordringene vi står overfor. Global endring er altfor alvorlig trussel til å ignorere. Global endring er mye mer enn klimaendring. Det er skoger som forsvinner, ørkener som vokser, grunnvann som synker, arter som forsvinner, isbreer som smelter, et hav som stiger. Kjemien i havene og atmosfæren i endring. Befolkningsvekst som øker.
I det hele en rekke tegn på at jorden er satt under press, og det er heldigvis mange som i dag grubler på hvordan planeten kan helbredes.
Men det alene er ikke nok.
Vi må selv bidra. Så kan vi håpe på at teknologiske løsninger en gang vil gjøre det lettere å leve uten at vi søler det til enda mer.


"Er nok litt rastløs av meg, og blir provosert over hvorfor ting må gjøres som det alltid blir gjort."
Petter Støa, forskningsdirektør

Det er her slike folk som Petter Støa kommer inn. Han er forskningsleder i Sintef på det sekstende året, har vært engasjert i den store norske miljødugnaden ”Energi 21” fra starten av i 2007, og er det fortsatt. Petter sitter i programstyret i Forskningsrådets energiforskningsprogram ”Renergi”, og beskriver seg selv som sherpa for Sintefs konsernsjef, Unni Steinsmo, som har verv i styringskomiteen til European Energy Research Alliance (EERA) – EUs nettverk for forskningsinstitutt som har i oppgave å jakte på løsninger for en renere verden. Sherpa vil i dette tilfellet si en person som skriver saksforberedende notater, som lager grunnlaget for hva Sintef mener og i forlengelsen gjerne kommer med nye tanker og innspill.
Petter er litt som Buzz Aldrin, en fyr som ikke vil skille seg ut, som er nær begivenhetene, men likevel ikke fremst i rekken. Snarere en som trekker i trådene, en god andremann og samtidig en staut kar og en visjonær. I så fall må Petters nære kollega de siste ti årene, Sintefs nye administrerende direktør Inge Gran, være Michael Collins, mannen som ikke en gang landet på månen, men som ble den første til å runde den.
Som guttepjokk satt Petter i stuen på Heimdal sør for Trondheim og ventet på det store øyeblikket.
- Familien satt og så månelandingen på en fire år gammel sort-hvitt Tandberg-tv med teakkabinett og skyvedører. Jeg husker de uklare bildene. Armstrong som sa ”A small step…”
Det var imponerende, sier Petter etter en liten pause.
- Hva gjorde månelandingen med deg?
- Jeg vet ikke om månelandingen har betydd så mye for meg. Ja, det var minneverdig, selvsagt, men det som fascinerer meg i ettertid er at det umulige ble mulig. Det er egentlig en sprø tanke å dra til månen, likevel fikk man det til, fordi folk hadde sett noe, villet noe, som var noe annet enn det alle andre tenkte. Jeg har sett lignede ved et par-tre anledninger, ikke i samme skala naturligvis, men både innen forskning og privat.



- Har du et eksempel?
- Ja, jeg har det, men kanskje det blir for personlig.
- Det gjør ikke noe.
- Faren min, Inge Johansen (1928 -) som var professor på NTH og administrerende direktør i Norges teknisk-vitenskapelige forskningsråd, fanget opp noe i tiden og tok initiativ til og siden grep som førte til at det ble satt fokus på doktorgradsutdanning. På midten av 1980-tallet sørget han med flere i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) for at doktorgradsstipend ble en obligatorisk del av ethvert større forskningsprosjekt. Det høres jo ut som et uskyldig grep, men bidro sterkt til å styrke samarbeidet mellom universitetene og forskningsinstituttene og NTH og SINTEF spesielt, og løftet nok i samme slengen kompetansen begge steder.
Petter himler lett med øynene.
- Og dette ble gjort av faren min, med alle de styrker og svakheter han har. Nesten en helt vanlig mann.
 
Tilfeldighetenes mestre
Tanken om måneferden var akkurat så vill som den lød da president John F. Kennedy en sen og varm sommerdag annonserte at amerikanerne ville plassere mannen i månen.
Til månen? Var det ikke russerne som egentlig lå best an til å greie bragden? Likevel, selv kommunistene var milevis unna målet, ja, milevis unna tanken på å gjøre det.
Men så kom ordene som satte menneskene på tanken. Tankene ble til handling, og resten vet vi.
I ettertid viste måneferden seg å være litt av en hasardferd, det holdt på å gå galt mer enn en gang, men det utrolige skjedde.
Etter en del møye klarte Aldrin og Armstrong å plante det amerikanske flagget. Etter litt over to og en halv time, forlot de månen og landet som helter.
Historien er full av sprø mennesker som har villet det utrolige, og fått det til.
Ikke sjelden har slumpetreff ført til nye oppfinnelser og innovasjoner mennesker i dag ikke skjønner hvordan det var mulig å leve uten.
Ta Sir Alex Fleming, kanskje det mest kjente eksemplet. I 1928 puslet han med stafylokokker, men en dag i august fant han ut at det var tid for å dra på feire.
Han dro uten å vaske pulten.
Denne forglemmelsen, den kan skje hvem som helst, leder ofte bare til en lei ekstrajobb når en kommer hjem. En må kanskje vaske ekstra hardt, gjerne lufte ut den innestengte luften mens en forbanner seg selv.
Men ikke denne gangen.
Flemming oppdaget at stafylokokkene var dekket av sopp. Han undersøkte nærmere, og fant ut at stafylokokkbakteriene som hadde vært i nærheten av soppen var døde.
Denne forglemmelsen ga Flemming Nobelprisen i 1945.
Han hadde oppdaget penicillinet.
Oppdagelsen av fotografiet var også et slump. Det samme med røtgenstråling, nylon, borrelås, sikkerhetsglass, søtningsstoff, potetgull – listen er lang – felles for dem alle er at de ble til ved hjelp av et lykketreff eller tilfeldighet.
Det er disse historiene vi ofte forbinder med forskere. Men det finnes også en annen myte om forskere, som ikke handler om Baltazar-skikkelsen som grubler litt og så får en eureka-opplevelse ut av det blå. Det er den ensomme, ofte misforståtte og gjerne forskrudde forskeren. I Dag Solstads selvbiografiske roman ”16.07.41”, skriver forfatteren om faren sin som er besatt på å skape perpetuum mobile, en evighetsmaskin. Faren innlemmer en ung Dag Solstad, som da er elleve år, inn i denne ideen som er så langt fra en hverdagstanke det er mulig å komme.
Det går ikke bra, verken med oppfinnelsen eller oppfinneren.
Av og til hjelper det heller ikke å ha en genial tanke, hvis tiden ikke er moden for det. I Lars Saabye Christensens roman ”Halvbroren”, ler alle av faren til Barnum fordi han vil selge vind.
I dag er vind den nye vinen, sammen med solenergi og andre energiformer som det tilsynelatende bare er å fange opp, men som likevel kan være vanskelig å få til med dagens teknologi.
Det handler ikke bare om å skape fornybar energi. Å ta vare på og ikke søle bort energien, er en like viktig oppgave å løse. Ikke bare forskere må bidra, også den vanlige mann og kvinne må være åpen for et helt nytt tankesett og forbruksmønster.
Som regel er det en tid for alt, men ikke nå.
Tempoet må skrus opp. Hvis ikke kommer kloden til å koke.
Vondt kan lett bli verre. To-tre grader varmere er det en kan håpe på. Det mumles også seks grader, og et punkt hvor det ikke er mulig å snu trenden.
Forskning handler om å finne opp ting til riktig tid, men mest av alt dreier det seg om samarbeid, hardt arbeid og en god del moro på veien.
- Jeg har alltid likt å leke med virkeligheten. Er nok litt rastløs av meg, og blir provosert over hvorfor ting må gjøres som det alltid blir gjort, sier Petter.
Forskningslederen mener innovasjon og fremskritt ofte er en kombinasjon av tilfeldigheter og at folk med kunnskap snakker sammen. Han forteller at en på slutten av 1800-tallet begynte å forstå at strøm var viktig, men uten å skjønne helt hva det var. De fleste trodde de samme prinsippene gjaldt for strøm, som for å sende vann gjennom et rør, at det var noe med trykk og størrelse på røret å gjøre. Men det viste seg at strømmen forholdt seg til helt andre fysiske lover, som vi kjenner i dag gjennom Ohms lov, samt Kirchhoffs- og Maxwells ligninger. Ved at de som forsket på svake signal med lite energi – for eksempel telefoni – og de som hadde mer kunnskap om strøm som driver motorer, fabrikker – begynte å kaste ball seg i mellom; samtidig som teoretikerne også kom på banen, førte til at det oppsto en vekselvirkning mellom teori og praksis som ofte driver forskningen videre.
- Den tyske filosofen Martin Heidegger mente at praksis kommer forut for teori, er det din opplevelse?
- Ja, i stor grad stemmer det, men praksisen tar deg frem til et sted hvor du ikke kommer noen vei. Det mentale bildet, det nye forklaringsbildet, står ofte teoretikerne for. Så tar praktikerne over for å teste ut det teoretikerne foreslår som nye, mulige løsninger. I hvert fall er det ofte slik. Maxwells teorier går opp matematisk, men må bevise sin "sannhet" ved at en ser at det stemmer i praksis, at de kan brukes til noe. 
- En tidligere studentgjeng fra NTNU utviklet for noen år siden et suksessrikt firma, Falanx, basert på forskning rundt 3D-grafikk for mobiltelefoner. En av de kreative hodene beskrev skaperprosessen som en basstreng som hele tiden durer i bakgrunnen.
- Jeg kjenner meg ikke helt igjen i beskrivelsen, men føler selv det er mest syntesejobbing. For meg er det en fordel å ha bakgrunn fra et forskningsinstitutt med så stor bredde som Sintef, som likevel bruker modellering, fysisk forståelse og praktiske forsøk til å forstå de grunnleggende detaljene. Detaljkunnskap utvider bredden i det du tror du skjønner noe av. Til slutt blir summen av detaljene for kompleks, og en trenger å få satt sammen alle detaljer slik at det kan knyttes opp til å dekke et behov. Det er her syntesejobbingen kommer inn.
- Når vet du at du er på riktig vei – det er jo så mange mulige retninger å gå?
- I syntesejobben er dialogen viktig, det er når du er ute og hører hva slags ønsker folk har, at du finner ut hva mulighetsrommet er. Da oppdager vi tidlig -  på idenivået - om det er en god tanke eller om kursen bør justeres. Gjennom erfaring vil en gradvis skjønne mer av verden, og bli mer treffsikker på hvor kunnskap bør bygges, sier Petter.
Miljøet på Gløshaugen har i en årrekke samarbeidet med andre universiteter og institusjoner, forskningsråd, departementer og industri i Norge og verden over. Ved å være i front, sikrer miljøet på Gløshaugen hele tiden å være med der det skjer, når det skjer.
Men ting går ikke av seg selv.
 
Klimaknipe
Petter reiser seg og tegner på tavlen. Han tar seg ikke en gang tid til å drikke av kaffekoppen, med den ironiske og komiske påskriften ”Now panic and freak out”, som handler om alt annet enn klimakrisen som det senere skal vise seg.
Men først til tavlen.
- Vi har en figur vi liker å…, sier Petter uten å avslutte setningen.
En firkant, skrevet ordet ”mulighet” i.
Så ”fagmiljø med kompetanse” under firkanten.
Pil i mellom.
Øverst en ny firkant, påskrevet ”industrielle behov”.
Gjesp.
Så til høyre og venstre for mulighetsklossen. På den ene siden ”finansiering”, andre siden ”politiske rammer”.
Like sant som det er kjedelig.
- Dette er en modell som åpner for den risikoavlasting som industrien trenger, sier Petter, og forteller at det store spørsmålet er hvordan mennesker og prosessindustri greier å skaffe nok energi uten at det går på bekostning av kloden.
Men uten penger og initiativ skjer ingenting.
Uten kloke hoder, vil det heller ikke skje en døyt – uansett hvor mye penger som spyttes inn.
Ting må virke sammen. Det må oppstå synergier, for å bruke kjente ord.
Men en ny x-faktor er kommet til.
Det holder ikke å tenke på sin egen navle. Klimaproblemene er ikke nasjonale, de strekker seg over grensene.
- Energi er viktig for et samfunn. Det er vanlig å si at det har vært nasjonalstatens ansvar å sørge for at innbyggerne har god nok velstand, og velstand er ofte tett forbundet med energi. Det er en tøff internasjonal konkurranse om tilgang på energi, og i tillegg har klimakrisen meldt seg.  Denne krisen må vi løse innen ti-tjue år, og hele kloden må jobbe sammen for å få det til. Energisystemene må bygges om, sier Petter.
Å løse klimafloken virker å være en hard nøtt. På toppen av det hele er det økonomisk krise i store deler av verden. Det er ingen verdensleder som skiller seg ut og som kan ta et geopolitisk grep om – og kanskje aller minst gå i bresjen for et klimapolitisk løft. Obama er kneblet av det republikanske flertallet i Representantenes hus. FN har en leder som heller ikke synes å være i stand til å utgjøre den store forskjellen, og Kina kritiseres ofte opptatt av seg og sitt, til tross for at landet har verdens nest største økonomi.
Ifølge modellen til Petter og kollegene hans, skriblet på tavlen bak ham, er pengeskvis ikke det beste utgangspunktet for å skape en mer innovativ og bedre verden. I kriser later folk å krype tilbake til hulene sine, og bli der.
Men å vente og se, har kloden ikke tid til.
Innen 2020 skal energiforbruket ned med tjue prosent.
CO2-utslippet skal også reduseres med tjue.
Og det skal bli tjue prosent mer fornybar energi.
Norge skal gå i front, og bli klimanøytral i 2030. Resten av verden først i 2050.
Petter tror målene kan nås, men at en hele tiden må minne seg på at en står overfor en klimakrise, en krise som dessverre er imaginær. Han forteller at han i de siste årene har opplevd et annet regn i Trøndelag enn som var vanlig for bare tjue-tretti år siden. Nå regner det hammer og spiker over en kortere periode, mens det før kunne skylle ned lett i flere dager. Av og til blir Petter forbauset når han hører det skraller fra mørke skyer i begynnelsen av sommeren, til og med på dager det ikke er så varmt i luften. På nyhetene raser veier og jernbanestrekninger sammen på grunn av underdimensjonering.
- Det gjelder å holde opp trykket. Følge kritisk med på hva FNs klimapanel (IPCC) snakker om og foretar seg, sier han.
Enkelte forskere mener en kan gå enda mer drastisk til verks ved å sprøyte atmosfæren med kjemiske stoffer, og vips vil flere skyer opptre på himmelen. Slik vil solen stenges ute, og sørge for lavere konsentrasjon av CO2 i atmosfæren.
- Faren med et slikt inngrep er at en griper rett inn i økosystemet. Risikoen er svært høy i forhold til det som gjelder i dag; å bygge om energisystemene, sier Petter.
Klimakrise er selvfølgelig et dramatisk ord. På kinesisk har ordet ”krise” to tegn. Det ene står for ”fare” , det andre ”mulighet”.
Det gjelder å holde hodet kaldt.
Nicholas Stern, en britisk økonom, laget til G8-møtet i 2005 en analyse over hva klimakrisen vil koste. Han fant ut at det å være føre var, vil kreve bare en fire del av kostnadene i forhold til hvis en lot ting skurre og gå på tverke. Han regnet seg også frem til at ombyggingen av energisystemene vil utgjøre to til fire prosent av bruttonasjonalstrømmen.
- Det er ikke et skremmende tall, i hvert fall ikke mer enn at det skal være mulig å få til. En totalrevolusjon er det så absolutt ikke snakk om, men dessverre overdrives ofte dimensjonen av det som trengs, sier Petter.
 
Havet vet svaret
Norge har en gang vært fattig. Ikke spesielt fattig i forhold til andre land i Europa på  begynnelsen av 1900-tallet, som myten vil ha det til. Men vårt lille land har slitt som mange andre, det er i hvert fall sikkert.
Men så begynte vi med vannkraft, og på 1970-tallet kunne vi kalle oss velstående.
Så fant vi sort gull.
Nå er vi rikest i verden.
Som om det ikke er nok; har vi fremdeles naturen på vår side. Vi har funnet ny olje, vi har fremdeles fossene, vi har vinden og bølgene vi trenger langs kysten, sol nok og vi har til og med store forekomster av Thorium hvis det absolutt skulle knipe.
Norge bader i ressurser. I dag forbruker vi 250 terrawattimer (TWh ) energi i året. Norge produserer mer ti ganger så mye om vi ser elektrisitet, olje og gass samlet.
Men Europa og verden trenger energi, helst ren energi, og alle vet hvor dumt det er å sove i timen. Miljøet på Gløshaugen forsøker å være forut for utviklingen, men samtidig ha øyne og ører, og ikke minst hode, på plass for å løse problemer vi i dag står overfor.
- Det er vanskelig å gjette hvor stort energibehovet vil bli i Norge om hundre år. Tjue-tretti år frem i tid vil det kanskje bli et moderat økt behov, men kanskje ikke så mye mer enn 250 TWh. Jeg tror vi kan bli langt bedre til å utnytte energien mer effektivt, og så er det ingen tvil om at vi bør flytte mer forbruk over fra  olje- og gass til elektrisitet, sier Petter.
Olje- og energiminister Ola Borten Moe har fått flengende kritikk for at han snakker varmt om oljeboring i nord, samtidig som kloden pines. Det henger liksom ikke på greip at Norge skal gå i front når miljø diskuteres i store fora, samtidig som det lille landet pumper opp fossilt brennstoff så det holder. Borten Moe beskyldes å være fastlåst i fortiden, og ikke har evner til nytenkning.
- Jeg hørte nylig Borten Moe på en forelesning på NTNU, og det er ikke tvil om at han er en oljeminister. Han ønsker økt velferdsutvikling i nord ved utvikling av olje- og gassressursene der,  men dette synet trenger ikke å være i konflikt med ønsket om også å satse på fornybar energi. Tanken er jo at det som brukes av fossilt, skal det fanges CO2 av. Det er nettopp derfor Norge bruker seks milliarder kroner på Mongstad; det er for å sikre verdien av olje og gass i lang tid, mener Petter.
Å tenke på miljø vil både si å feie for egen dør, og samtidig har døren på gløtt for at andre kan ha andre og av og til bedre løsninger.
Sintef er sterke på mange felt. Ledende på CO2-fangst, solenergi, vannkraft, bioenergi, strømnett - og ikke minst til havs, både over vann og under vann – bare for å nevne noe – men en av de aller beste sidene med miljøet på Gløshaugen, er evnen til å lytte, være med på beslutninger som former vår felles fremtid, hvor enn pompøst det kan høres ut.
Og i tillegg; til å sette kunnskap ut i arbeid.
Petter brenner for mye. For eksempel vind til havs.
EU har store planer om et gigantisk fellesnett for vind-, sol- og vannkraft i Europa for å redusere utslippene mest mulig.
Men som alle vet; vinden kommer og går. Av og til stopper blåsten opp; andre ganger blåser det for mye, og begge deler er ikke bra for å sikre stabil kraft. En reserveløsning må på plass, og her kan Norge spille en viktig rolle.
- Norge kan ta rollen som et stort fleksibelt energilager for Europa, sier Petter og forklarer at England og Tyskland nå setter sine kluter til for å få opp vindmøller til havs, prosjekter Sintef og store norske industriaktører er engasjert i. I første omgang vil vindmøllene stå fast til bunnen, men med tiden vil gigantiske vindmøller en gang i fremtiden flyte, riktignok fastankret, rundt i Nordsjøen i britisk,tysk og kanskje norsk farvann.
Men det hjelper lite når vinden er lei.
Norske vannmagasin kan gjøre jobben med å holde strømproduksjonen oppe de gangene vinden nekter eller haster for fort. Norske magasinene kan pumpes opp med vann når det er overkapasitet i Europa. Tilbake kan EU-landene få tilført strøm når de trenger det.
Dette er en vinn-vinn-situasjon for Norge. Vi selger når etterspørselen etter kraft er stor, og vi kjøper når det er overskudd. Selv om det koster mer energi å pumpe opp vann i norske vannanlegg, vil det uansett lønne seg når sluttregningen skal gjøres opp. I dag finnes det allerede pumpeanlegg i flere europeiske land, men ingenting kan måle seg med kapasiteten her til lands.
Og enda bedre for Norge; på kort sikt er det kun vannmagasiner som kan skape balanse; ingen annen fornybar teknologi kan konkurrere på tilgjengelighet og kapasitet. Norge sitter atter med triumkortet.
- I dette prosjektet handler det om å hjelpe hverandre og tenke globalt. Det gjelder å se ut over landets egne grenser, fordi agendaen for alle er den samme. Det jeg bruker å si til politikere og byråkrater, er at det ikke holder at forskere finner gode prosjekter. Vi må ha med oss industrien i de tre landene. Og de politiske miljøene. Vi er gode på det maritime, der det er vått og blåser, der det er rust og utrivelig for maskiner å være. Løsninger vi jobber med kan brukes over hele verden, forteller Petter.
Han mener at det er helt greit at engelskmennene og tyskerne er helt i front og tar ansvar for den første utviklingen av vindmøller til havs. Vi skal hjelpe dem med det vi er gode for at de skal lykkes, men Norge kan vente med egen storstilt utbygging til tiden er moden. Og dette eventyret kan bli enda større enn den fossile gaven jorden skjenket oss.
En trenger ikke å haste, ikke akkurat på dette feltet. England førte lenge an i den industrielle revolusjonen, men så lærte tyskerne av deres feil og tok raskt føringen.
- Jeg snakket med engelskmenn, og flere sier at det ikke er så farlig at kineserne tar over produksjonen av vindmøller. En mølle utgjør kanskje ikke mer enn tjue prosent av omsetningen knyttet til realiseringen av vindkraften, størsteparten av verdiskapingen vil fortsatt skje på engelsk jord, sier Petter.
Og apropos marginer; ved å sette vindmøller på under en prosent av havarealet innenfor norsk økonomisk sone, kan det lages himlende 14 000 TWh. Det er over fem ganger så mye som dagens olje- og gasseksport, og mer enn tre ganger større enn elforbruket i hele EU. I den siste interdepartementale Havvind-rapporten er satsningen dratt en del ned, men likevel er det i hvert fall snakk om et nytt mulig norsk oljeeventyr – denne gangen i grønn utgave. Å tenke globalt, vil også å involvere utviklingslandene i å tenke grønt i velstandsutviklingen.
- De rike nasjonene må hjelpe de fattige med ny teknologi, slik at de ikke begår de samme feilene som oss i den vestlige verden. Det er veldig mye vannkraft som er tilgjengelig globalt. Hvis de fikk del i vår kompetanse til å bygge, drifte, vedlikeholde og selge bærekraftig kraft, vil vi utgjøre en forskjell. Det er ikke like lukrativ som å pumpe opp olje- og gass, men det var gjennom vannkraften vi bygde oss selv opp. Klarer vi også å ta med våre verdier om likeverd og lik fordeling, vil mange kunne ta steget ut av fattigdommen uten at det går ut over det globale miljøet. Og vi vil fortsatt kunne se en gevinst på å gjøre det, sier Petter.
Sintefs forskningsleder har tro på en global løsning i regi av FN, selv om prosessen virker litt fastlås nå.
- Miljøminister Erik Solheim bruker de kort han kan bruke i en slik situasjon. Han tar grep, og søker allianser med land som er enige i et tema. Det skal han ha ros for. Jeg tror det blir slik i fremtiden også. De som tror de kan redde regnskogen, slår seg sammen. Ingen jobber så hardt som kineserne på fornybar energi selv om de nekter å inngå globale avtaler. Det er fint.
Petter legger fra seg pennen.

- Nå føler jeg vi er ved begynnelsen av samtalen igjen. At det gjelder å våge og tenke annerledes og skape noe nytt, og invitere seg selv og andre med i prosesser som krever nye ideer og modeller. Bare slik kan en få agendamakt, sier Petter Støa og reiser seg.
Han henter ned en gul sykkeljakke og hjelm fra en knagg bak kontordøren. Et handlenett med påskriften ”Keep calm and carry on” dingler ved siden av.
- Det er de samme ordene som britiske myndigheter brukte på plakater for å høyne moralen under tyskernes bombetokter under 2. verdenskrig. Typisk britisk holdning, hold stilen uansett hva som skjer, ler Petter som det siste året har bodd i London.
Bomber er selvsagt ille. De er så konkrete som det går an å bli.
Klimaendringer er diffuse, men likevel kan de ramme like ille.
Kanskje enda verre, vi vet ikke.
En fatalistisk holdning er uansett ikke tingen nå.
Svaret står heller ikke skrevet på koppen som står tom og forlatt på bordet.