Til hovedinnhold


Tekst og foto: Øystein Lie

Bussen til Fornebu rører seg langsomt igjennom Oslogryta en høstdag i 1968. Den 24 år gamle studenten Arne Bredesen fra Larvik har for høflighets skyld dumpet seg ned i setet ved siden av Gustav Lorentzen – NTH-professoren, lærermesteren og eneren innen norsk og internasjonal kuldeteknikk.
De sitter et stykke bak i bussen. Solen gnistrer i bussrutene, det er en gul dag.
Arne er litt anspent. Han forsøker å snakke løst og ledig, og får det kanskje til, han vet ikke helt. Han har så stor respekt for Gustav. Det er bare det.
Tidligere denne fine dagen har Arne, som mange ganger før, kretset rundt skjøteisen på Valle Hovin. Av og til tar han seg tid til å studere en og annen skøyteløper som skjærer elegant forbi. En av dem er Dag Fornæss, som ble verdensmester året etter. Selv om Arne vet han ikke blir like god som de beste, vil han finne ut hvor raskt han kan gå en runde. En kveld når isen er forlatt og lysene skinner på den matte, skimrende overflaten, tar han fart og ber studentkollega Erling Gustavsen starte klokken akkurat idet han har maksimal hastighet.
Stiv på oppløpssiden, klokker han inn på førti blank og ny rekord.
Men Arne er ikke på isen for å teste skøyteferdighetene.
Det er mastergraden.
Han sliter litt med den.
Gustav kommer uventet denne fine høstdagen til Valle Hovin. Egentlig er NTH-professoren i et helt annet ærend, men har tatt seg tid til å hjelpe til, se ting an.
Og så satt de sammen på bussen.
- Så sitter vi i bussen…Hoi, sier Arne og trekker puster dypt.
- Når jeg tenker tilbake på det. Å sitte der, det er rart… Jeg begynner å grine….
- … Så spør han meg om jeg kan tenke meg å jobbe…
 - Her…., sier han og planter pekefingeren på kontorpulten.
- Jeg sier det til alle. Vi er altfor sene til å fortelle studentene våre at det å ta jobb her er en kjempeinteressant mulighet…. Jeg hadde ikke tenkt på det, og så sitter den kapasiteten ved siden av og så spør han meg!
- Hva tenkte du da?
- Jeg begynte vel ikke å grine da, ler Arne. – Herregud, ikke sant? Kunne jeg være så god? Jeg fikk riktignok karakteren 1.0 hos ham, og han hadde tydeligvis plukket meg ut – men jeg hadde ikke tenkt på at det var mulig. Jeg lurer på om jeg sa ja tvert, og fra dette øyeblikket var bestemmelsen tatt. Det var litt uryddig i forhold til kona Lisbeth, men hun sa at det var kjempefint, sier Arne.

 

Usynlig beveger
Nye ideer og innovasjon kommer ikke av seg selv. En trenger glupe hoder, som er i front og som er oppdatert med det siste som skjer. Penger kommer også alltids godt med, men vel så viktig er å ha en visjonær – en som kan stake ut kursen og si; vi skal hit, cirka i denne retningen.
Men aller mest trenger et forskerteam en tilrettelegger.
Arne er en sånn fyr. Professoren, som holder til i 5. etasje på institutt for energi- og prosessteknikk, er en perfekt vert.
De fleste som har spilt fotball eller drevet med lagidrett, kjenner seg kanskje igjen i at du kan være kjip og sur overfor hvem som helst, men ikke kødd med oppmannen. Det er han som alltid er der når du trenger det som mest, som legger draktene på plass, som pumper riktig mengde luft i ballene og som gjennom sin stilletiende og forståelsesfulle nærvær er den som reagerer kjappest når det uforutsette skjer, og som samler alle til å gjøre en best mulig innsats – ofte uten at de involverte vet det selv.
Det er muligens en smule blasfemisk, men siden en forholder seg til Aristoteles’ begrepsverden og følgelig er forut før kristen tid, kan filosofens begrep om den ubevegede beveger være til hjelp. En ubevegede beveger er så nærme forestillingen Gud en kan komme, og de som mener å vite den slags påstår at Gud griper strengt tatt inn bare når han må, og han vet han godt når han skal slå til, fordi han hele tiden er til stede.
På samme vis med en oppmann. Han legges knapt merke til, men den dagen han er borte blir det sand i maskineriet og alt går på tverke.
Arnes antihierarkiske tenkning står ikke i stil med besøksstolene på kontoret hans. Selv en ganske lang mann blir sittende så å si på gulvet, med Arne langt der oppe i en bekvem, rakrygget kontorstol som ser ut til å ha kostet en liten formue.
Arne ler tungt.
- Det er en kjent historie, som går omtrent slik: Før var det slik at når en kom inn til ledelsen i bankvesenet ble folk satt i lave stoler, slik at du skulle føle deg minst mulig. Og nå, når du kommer inn i rommet, så måtte du sitte på en stol som var så lav…
Arne ler høyt og slår seg på lårene.
- Så jeg håper ikke at du opplever det som en hersketeknikk!
Selv om vi begge er født i samme land, riktignok en generasjon fra hverandre, burde verden vært sammensatt slik at vi hadde hatt en kollektiv og felles erkjennelsesbase som de fleste tross alt har, men slik virker det ikke.
Arne utråler en standhaftighet og stoisk ro, samtidig som han hele er der ute, stadig på jakt etter et eller annet, og gudene vet hva. Denne auraen er forunt veldig få personer, og de kjennetegnes gjerne ved at de synes å ha staket ut kursen sin for lenge siden – og at denne retningen ikke er en reise fra a til b, men snarere virker å være like tilfeldige som brownske bevegelser. Det tilforlatelige er at Arne synes å ha forstått hemmeligheter og sammenhenger, og innfunnet med seg for lenge siden – og likevel er på vei for stadig å oppsøke nye tankekollisjoner mellom ideer og tanker. For sterkt innvidde, den indre krets, er han døren til kunnskap og raushet. For andre er han en undervurdert mann med mange bisetninger, som stopper opp midt i en setning og begynner på den neste. Så innforstått bør en helst være for å følge med i svingene.
Det tar tid å bli et slikt, helt og samstundes rabiat menneske.
En del pizza må til. Øl også.
Før var miljøet på Gløshaugen delt opp i små, selvstendige enheter. Om de ikke skulte olmt på hverandre, det kan vel hende de gjorde det også, så samarbeidet de i hvert fall ikke nevneverdig. Men så skjedde det noe.
- Vi fikk et forskningsprosjekt av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) (som var et av fem råd, som siden ble dratt under paraplyen Forskningsrådet i 1993, red. anm.), som egentlig var et samarbeidsprosjekt på miljøvennlig energi. Det var det som startet det hele, minnes Arne.
Et samarbeid måtte altså til. På tvers av de vanlige  kommandolinjene.
Arne peker på et sted i veggen. - Vi satt der inne, sier han.
- Hva mener du med der inne?
- Det var et møterom.
- I etasjen her?
- Vent litt; var det før vi bygde ut tre nye etasjer i blokka eller? Ja, det kan jeg finne ut av, det var i alle fall her i huset. (Det viste seg å stemme ganske bra. Møterommet er i samme etasje, rom 512, melder Arne på epost noen dager senere, red. anm.) Vi hadde møter hvor vi drakk pils og spiste pizza sammen med stipendiatene, og hvor de  presenterte sine ting. Slik ble flere professorer på elektro og maskin kjent med hverandre. Og jeg snakker om reelt kjent. Du kan godt kalle det vennskap. På disse møtene kom vi sammen på en annen måte.
- Snakker vi om midten av 80-tallet, midten av 90-tallet?
- Herregud, det må jeg grave ut.
Han reiser seg.
- Vent litt. Jeg må sjekke om Voja (Vojislav Novakovic, red. anm.) er her.
Skoene gnisser mot underlaget i gangen. De forsvinner og nærmer seg igjen. Arne lukker kontordøren, og forteller at Voja ikke var på plassen sin.
- Jeg har vært med på så mye at… I 1987? Nei vent litt nå. Gud hjelpe meg! Nå må jeg bruke jukselapp, sier han og setter seg foran pc’en.
Samtidig som han søker dypt inne i maskinen med litt krum nakke og fremskutt værbitt hake, legger han ut om at det var nettopp i disse møtene, helt uformelle i kantene, som banet veien for nye samarbeidsformer på Gløshaugen. Selvsagt hadde det vært en overløper her og der tidligere, men forskjellen var at denne gangen var det en viss struktur over møtene. En plan, selv om det ikke så slik ut i all pizzaspisingen og bøttingen.
Arne dropper en del navn på gjengen som deltok på de legendariske pizzamøtene. Han nevner blant andre Voja, som til vanlig holder til i gangen, og så kommer Arne på at det kan ha vært Eystein Rødahl, som da var professor på Institutt for VVS-teknikk, som først begynte å bevege seg på tvers av fagmiljøene. Rødahl så visstnok fordelen av å samarbeide med bygningsfolket, og Arne mener å huske at de fikk i gang solenergiprogrammer. (Et par dager senere har Arne funnet ut når disse sentrale møtene ble holdt. Det var i slutten av 1980-tallet, red. anm.),
- Hvilket år snakker vi om da?
- Der må jeg grave… Øyvind Aschehoug (professor i bygningsteknologi ved NTNU, red. anm.) kan gi deg mer enn det jeg kan. I alle fall; Eystein Rødahl fikk argumentert fram en stilling på energiøkonomisering – og Voja ble engasjert i den. Og det var først da at kom Rødahl i gang med solenergiprogrammet som jeg snakket om i stad.
Arne gikk spesielt godt i spann med NTNU-professor Hans Faanes, en av elkraftforskningens nestorer.
- Vi ble kalt energikameratene!, sier Arne, som for lengs har glemt hva han søkte etter i datamaskinen.
- Hans er en av de mest ryddige menneskene jeg har møtt. Han har en enorm evne til å analysere og være tydelig. Da Trondheim solgte E-verket sitt holdt Hans flammetaler, han syntes det var helt hindsidiges. Han kunne sette ting i system, og se det økonomiske aspektet, sier Arne.

Positivt kultursjokk
Så forteller Arne noe han kan tidfeste ganske nøyaktig. Et par år før tusenårsskiftet, ble Sintef Energiforskning til ved at daværende Sintef Varmeteknikk ble slått sammen med EFI.
Høsten samme år startet det multifakultære studieprogrammet ”energi og miljø” opp på NTNU.
Sammen ble dette en superadditivitet på sitt beste, og som i dag tas fram i festtaler og til hverdags når Gløshaugens styrke skal beskrives: Samarbeid på tvers av faglig båsetenkning.
- Hans og jeg visste at vi kunne få det til, og det var jo en betydelig jobb. Takket være at han visste hvem som skulle inn i ulike roller, det hadde jeg lite peiling på for å si det mildt, så klarte vi å starte opp dette studieprogrammet, sier Arne.
Helt uten oppstartsproblemer hadde studieprogrammet ikke. Enkelte studenter synes å ha havnet på feil klode. De ville studere miljø.
- Men vi underviste jo i miljøvennlig energi. Vi var løsningsorienterte. I dag har studieprogrammet en meget god profil.
Arne puster dypt og ser halvfjern ut av vinduene. Tretoppene begynner å gulne, og sveiver av seg et og annet løv.
- Folk som har evnen til å gå på tvers….
- … Hoi, hvor de er viktige! Det krever en del mot for å gjøre det, fordi det kan fort bli ”hva er det du driver med.”
- I en tidligere telefonsamtale har du ymtet frampå om forskjellen mellom elektrofolk og maskiningeniører. Hva består denne forskjellen i?

- Elektrofolket er kjempegira på hvordan du kan produsere mest mulig elektrisitet – og få det ut. De er med andre ord veldig produksjonsorienterte, og drivende gode på det de holder på med. Elektrofolkene tenker kanskje slik; har du elektrisitet, så kan du bare kjøpe en panelovn for 800 kroner og montere den – og så får du billig varme. Du kan si at de ikke er like opptatt av hvordan elektrisiteten blir brukt. Vi som kommer fra det maskintekniske miljøet, tenker annerledes. Vårt forhold til energi er at varmepumper er kjekke ting, fordi da kan du bruke elektrisiteten til å pumpe varme utenfra og inn i hus. Det er en veldig fin løsning, og en effektiv bruk av elektrisitet. Maskinteknikerne har med andre ord termodynamikken inne i sjela, og vi er mer opptatte av hvordan vi kan utnytte energien best mulig. Vi driver til og med exergi-analyse, som forteller hva som er gode løsninger og hva som ikke er det -  og da må en ta utgangspunkt i det reelle behovet. Du må se på elektrisitet som høyverdig – du kan kjøre maskiner, gjøre mekanisk arbeide og utøve ting med det, og det er elektrofolkene glitrende til, men oppvarming er en energitjeneste som går på å erstatte varme som lekker ut i omgivelsene.


Arne stopper litt i ordflommen.
- Å få disse to kulturene sammen er bare herlig! For sammen er vi jo dynamitt, noe studieprogrammet og det nye Sintef Energi er bevis for. Selvfølgelig kunne vi oppleve, og opplever fortsatt, at folk på elektro og maskin har forskjellige synspunkter – og noen ganger er det uheldig i forhold til innflytelsen på samfunnsdebatten.
- Hva mener du?
- Det er ikke noe vondt i det, men når fagfolk på et høyt nivå sier at det er bare å kjøre på; strøm har vi mer enn nok av – og så er det andre som sier at – hei, dette er veldig dårlig utnyttelse av elektrisiteten, så er det ikke helt enkelt å kommunisere med et lettfattelig budskap til opinionen og våre beslutningstakere.
- Men dette var før i tiden. Nå er det annerledes, fortsetter Arne. – De vi nå utdanner ser sammenhenger mye bedre. De lærer termodynamikk og alt fra grunnen av. Studentene lærer også å kommunisere på en helt annen måte enn tidligere da det var to forskjellige studieprogrammer.
- Hvis jeg kan være litt grov her, så virker elektrofolket litt retro og optimistisk – elektrisk rett og slett, mens maskingjengen er mer moderne og pessimister?
- La oss si det sånn; optimismen er veldig godt fordelt på begge sider, fordi alt kommer til nytte. I dag blir en fortsatt satt i en posisjon hvor en blir bedt om å produsere mest mulig elektrisitet – alt som skjer offshore og med fornybar energi – hele spennet hvor en må kunne produsere energi – og dermed må svitsje – ja, alt det med smartgrid som før eller siden kommer opp. Men likevel handler alt om energieffektivisering, energieffektivisering, energieffektivisering – og dette tar dessverre oppmerksomheten bort fra elektrisitetens egentlige kjernevirksomhet.
- Ja, pendelen har svingt litt.
- Det var jo egentlig elektrogjengen som bygde ut Norge, og gjorde landet til den fantastiske velferdsstaten det faktisk er. Vannkraften og elektrisiteten er jo fundamentet, ikke sant? Du har riktignok noen maskinfolk som har drevet vannkraftutbygging, men hele målet rundt dette har vært å produsere elektrisitet fra vannkraft og bruke den til å bygge samfunnet. Men det som nå er kommet inn nå, er at vi faktisk kan bruke elektrisiteten mer effektivt. Vi kan gjøre ting på en bedre måte slik at en ikke trenger så mye elektrisitet. Dermed vil det bli behov for å transportere denne elektrisiteten som ikke blir brukt til andre som har behov for den, for eksempel til industriutbygging og eksport i Europa – hvis en ser ut over egne grenser. Men denne elektrisiteten er ikke en utbredt sport å ta vare på. Det er ingen som står på gata og sier ”Se der går den elektrisiteten som jeg har spart til andre ting”. Norge er en veldig produksjonsorientert nasjon, og ære være det, men nå kommer heldigvis energieffektiviseringen inn gjennom de nye satsningene som skjer. Og da er vi her for å ta et tak, sier Arne slår ut med hendene.
At energi kan komme fra de merkeligste kilder, har danske forskere bevist ettertrykkelig. De er kommet en god del lengre med energieffektivisering, så langt at overskuddsenergi fra krematorier enkelte steder blir brukt til å varme opp hus. Mens bestefar suser rundt i radiatorene i pannekakeland, er det en fjern tanke her oppe i nord.
Og noen vil si, og godt er det.
Men det er fullt mulig å være energieffektiv på mange andre måter, selv om Arne er mer usikker om Norge trenger å ta i bruk slike bisarre energikilder.
- Vi er i stand til alt, fordi her er det masse folk som driver med energieffektivisering, samtidig som vi har mange som kan elektrisitet. Det er ikke sånn at vi kan slutte å bry oss om kraftproduksjon, fordi vi driver med energieffektivisering. Det er nettopp å kombinere denne styrken; energieffektiviseringen hvor det er et svært potensial, men vi skal ikke slutte å bry oss om produksjon – fordi nå kommer offshore vind og alle de tingene vi vil ta inn i systemene.

Mappemannen
Arne reiser seg igjen. Han har fått et eller annet innfall og leter etter en blå mappe. Det tar sin tid. Kontoret hans bugner av blå mapper. Det er powerpointpresentasjoner i hyllen til venstre, til høyre kan Arne finne nye, strekker han seg på tå kan han nå enda flere og bøyer han seg ned for å knyte skolissene, er det sannelig noen der også.

Det er kinasamarbeidmapper, japansamarbeidmapper, grunnleggende kinamateriell, energicampus nord – hva nå enn det er – og undervisningsmateriell.
- Jeg holdt sånn en skrytegreie i går… Det er kanskje litt gærnt, nei det er egentlig ikke noe gærnt i det hele tatt. Jeg er riktignok professor her på NTNU og samarbeider med Sintef og sånn, men det var vi på NTNU som satte energi på det strategiske kartet allerede i år 2000. Vår plan var å utnytte flerfagligheten som finnes på Gløshaugen og Dragvoll, og som kunne brukes til å håndtere problemstillinger som samfunnet var opptatt av. Likevel sier jeg alltid NTNU og Sintef.
Når Arne sier vi, så mener han studentkollega og medarbeider Per-Erling Frivik på Sintef. I ti år vevet de et stadig mer finmasket nett mellom Sintef og NTNU. Det ga resultater.


- Vi brakte fram CO2-teknologi som brukes i dag over hele verden, hvor alt er basert  på Gustav Lorentzens ideer, samt lagspill på Gløshaugen. Vi var med på å utvikle LNG-teknikk (flytende naturgass, red. anm.) for Snøhvit, der Einar Brendeng, Snøhvits bestefar, var toneangivende. Vi utviklet teknologi for effektiv kjøing og transport av oppdrettslaks. En kan si at Ola Magnussen som hadde mye med dette å gjøre, har sørget for å få noen kilo mat ut i verden – samtidig som han og kollegene hans greide å få redusert antall vogntog med en fire del, sier Arne.
Professoren forteller at han er en vanlig fyr som lenge har drevet med kompressorutvikling, et geskjeft som neppe kan kalles særlig sexy. Webdesigner eller key account manager, lyder mer moderne og klingende. Utskjelt journalist, er tross alt nesten en hedersbetegnelse å regne i forhold til kompressorutvikling. Da går praten rundt bordet. Men kompressorer, hva skal en si om kompressorer til Hvermannsen?
- Det er ikke noe å vits i å snakke om kompressorer på bussholdeplassen. Men hvis jeg sier at jeg jobber med energi og miljø….
- Altså sier noe mer generelt, gå bredere ut?
- Ja, tidligere NTNU-rektor Spjøtvold sa at vi måtte kommunisere med samfunnet på en annen måte. Derfor har vi satt opp flere flerfaglige lag, hvor noen jobber med bærekraftig bygninger – det skjønner folk og samfunn hva er, noen vet til og med at det skal bygges nullenergihus; ja faen meg hoppe at det er mulig å lage bygninger som produserer energi i framtiden. Det lyder spennende for folk flest. Og bygninger og industri trenger elektrisitet, og derfor satser vi på elektrisk energi. Vi har også et stort senter for fornybar energi, vi har gassteknisk senter – og så har vi heller ikke unnlatt tanken om at olje og gass er nyttig, fordi det er store globale utfordringer å skaffe nok energi - og at vi en gang vil greie å rense CO2.
Arne setter seg igjen, uten en blå mappe mellom fingrene.
- Og hvis spørsmålet er; burde vi ha vært mer synlige i samfunnsdebatten?
Arne både svarer og spør selv.
- Ja, og her kommer vårt Senter for energi og samfunn sterkt inn i bildet. NTNU og Sintef har nylig også levert et felles dokument til Regjeringens energiutvalg, som er et forsøk på å gå inn og mene noe konstruktivt om hvordan ting burde skje. Ola Borten Moe sier jo at de trenger mer faktabasert meninger, og framfor alt tror jeg det å vise fram alle mulighetene som Norge har. Borten Moe etterlyser nettopp at vi i Trondheim kommer mer på banen i energidebatten. Edgar Hertwich, som er spesialist på industriell økologi på NTNU, sier at han er forundret over energidebatten i Norge. Edgar kan ikke skjønne at vi kan sitte og diskutere så mange problemer i et land som vårt. Da kan du spørre hvor denne holdningen kommer fra, når vi i stedet burde se alle mulighetene som ligger foran nesetippen vår. Ja, vi skal kjøre på med fornybar energi. Kjempemessig! Det går inn hos elektrisitetsfolket. Og vi skal drive med energieffektivisering, fordi det kan også bli til nytte. Både og! Jeg er mer opptatt av et helhetlig syn.
Sammen!
- Hvor er flaskehalsen?
- Hæ?
- Hvor er flaskehalsen? Er det politisk?
- Du skulle nesten hatt en prat med Knut Holtan Sørensen, fordi han driver med energi og samfunn, men jeg tror nok det også har med politikk å gjøre. Det har veldig vanskelig å bringe fram en enighet. Alle sektorene kommer med sitt, for eksempel er elektrisitetsfolkene veldig gode politisk – og ære være dem for det. Vårt bidrag i samfunnsdebatten, altså NTNU og Sintef, kan være å vise alt det som er mulig for oss å ta fatt i. Vi kan produsere masse fornybar energi, vi kan energieffektivisere og gjøre masse energi tilgjengelig.
Arne bøyer seg fram.
- Men da trenger vi flere elektriske nett, som vi fullstendig har glemt. Elektriske nett er jo blodårene i dette systemet, og det har vi ikke sett. Men det ser vi nå, og derfor ser vi alle at vi må bygge ut flere elektriske nettverk. Utfordringen er å vise at ting henger sammen for Norge som energinasjon, både det at vi skaffer nok energi innenfor våre egne grenser, samt at vi også har en misjon for hvordan vi kan levere energi til en verden som faktisk trenger det. I framtiden vil det bli CO2-håndtering på fossilt brensel, om tyve-tretti år er all elektrisitetsproduksjon, uansett om det er fossilt eller ikke, uten klimagassutslipp. Elektrisitet er hjertet, men de må fader meg hoppe anerkjenne at det er mye rart du kan gjøre gjennom effektivisering. Det er nettopp da du kan se hva vi kan gjøre sammen. Så må rammebetingelsene legges opp i samme løype. Vi kan håndtere energikrisen samtidig som vi kan nå klimamålene våre, sier han engasjert.
Har han ikke sagt dette tidligere i intervjuet, i hvert fall noe som ligner? Og hvorfor høres det like nytt ut denne gang? Sier han det en gang til for at jeg skal få det ned, skrevet det ned sirlig i notatblokken slik at jeg i hvert fall ikke glemmer det denne gangen?
Er det en undervurdering på gang? Nei, det kan det ikke være. Arne kan kunsten å meisle inn budskap.

Hvor har han dette fra?
Svaret er Lisbeth, skal det vise seg.
Det er henne som har gjort Arne til en stayer og en myk seiging.

Kjærlighetens indre dynamitt
- Jeg er fra Larvik. Skrekk og gru. Jeg har ikke opplevd så mye av verden, sier Arne ut av det blå.
Nei vel, men han har i alle fall vært hodestups forelsket, og det kan ikke måle seg med noe – uansett reisemål. Alle som har vært forelsket, vet at det er noe med frontallappene som gjør at vi begynner å oppføre oss tåpelig. Det er urhjernen som er i sving, og da er det bare å gi seg hen.
Da Arne var femten år, sa det spjong i skolten.
Han bare måtte ha Lisbeth. Han begynte å nærme seg henne, først varsomt, som en forsker som hele tiden vil falsifisere og verifisere på samme tid.
Lisbeth gikk på skøyter, og da begynte Arne med det også.

Larvik Turn var kanskje det mest naturlige laget å spille fotball for, men Lisbeth spilte håndball for naboklubben Fram. Så Arne begynte å sparke ball for Fram.
Bare for å være nær henne.
- Jeg bestemte meg for at det var henne jeg ville ha. Og det ble oss veldig tidlig…
- Det er viktig å ha en god kone, sier Arne rørt. - Folk sier at det var litt tidlig å forelske seg, men jeg sleit så mye og fløy så mye etter henne at dæven steike det var mye arbeid. Så mye arbeid at jeg ikke klarer flere slike løp, sier han.
Etter en lang pause.
- En ting jeg lærte var at det lønte seg å gi seg noen ganger. Hvis du skjønner hva jeg mener. Du har jo gjerne noen oppfatninger, og hun var passe stridig – hun hadde en teknikk hvor hun ”bare gikk”. Og da tenkte jeg: Hun har jo egentlig rett. Det tror jeg sitter i ennå. Du skal ikke være så veldig bastant i oppfatningene, andre mennesker kan mye, og det er viktig egenskap hos en leder.
- Så du har lært lederskap av kona, Lisbeth?
- På en måte, ja. Det lønner seg å gi seg. For når jeg kom tilbake til henne, så ble det så mye bedre – og så viste det seg at hun hadde rett. Men noen ganger hadde jeg gode forslag!
Det ble dem, og det er dem fortsatt.
Den første tiden i Trondheim jobbet Arne under Gustav, guruen.
- Med Gustav kunne en bare gå inn på kontoret hans og få vite hva en kunne drive med de neste fire-fem årene – forskningen ville alltid kunne anvendes. Han bare visste det, sier Arne.
Arne kunne selvsagt også bidra på sitt vis. I 1974 utviklet han en modell for å simulere ventilbevegelser i stempelkompressorer, et problem Gustav hadde identifisert. Gustav må ha hatt en plan med Arne også etter bussturen fra Valle Hovin, en høstdag i 1968. Da Gustav satt i styret i fiskeriteknisk forskningsinstitutt i Tromsø, og stillingen ble utlyst, ble Arne hvisket i øret at han kanskje burde søke. 
- Ingenting tilfeldig her, sier Arne lattermildt.
Og Arne søkte, og dermed satte familien Bredesen kursen nordover i 1979.
- Staben der var ung og dynamisk, og jeg lærte inkluderende lederskap. Virkelig, det var lærerike og gode år.
Fire år senere, i 1983, samtidig som Gustav ville trekke seg mer tilbake i kulissene, ventet en ny jobb for Arne på Gløshaugen; som leder for instituttet for kuldeteknikk.
Med tiden ble han den han er i dag.
- Jeg er litt Nils Arne Eggen, sier Arne og ler. - Eggen er dyktig til å identifisere muligheter som kan realiseres gjennom samarbeid. Det er ingen lunde som er tilfeldig. Vi på Gløshaugen hadde ikke kommet i posisjon hvis vi ikke hadde tatt grepene som skulle til.
- Hvordan går dere frem?
- Vi er opptatt av å ta tak i hvor energien ligger, hva folk vil, vært i stand til å ta imot forslag til endringer og ta ansvar. I slike prosesser er det viktig å ikke ha faglige revirer, du må legge dem vekk. Som leder bringer jeg sammen folk, lager planer og inkludere mennesker – og da viser det seg at ting blir gjennomført. Og det skjer mye raskere enn det du trodde på forhånd.
Arne legger ut om flerfaglig lagspill.
- NTNU er sprengfull av folk som vil noe, og da er det godfoten når all denne energien spiller på lag. Vi må jobbe sammen for å finne løsninger. Og for å ta et bilde fra fotballbanen: Etter hvert som jeg ble eldre, ble løpene kortere og kortere, og pasningene – selv om det var kvalitetspasninger – lengre og lengre. Til slutt fant jeg ut at det beste var å komme seg ut på sidelinjen, og ikke være i veien for de som kunne noe. Og da må jeg se denne rollen; at det  er artig å se andre lykkes, være en lagleder som er imponert av det fagfolkene egentlig kan.
Etter et lite avbrekk, sier han lavt, kanskje mest for seg selv at han ikke kan brukes til forskning.
- Jeg er på sidelinjen, men kan undervise. Der sitter det to hundre ungdommer i auditoriet, og som skal studere energi på Gløshaugen i dag. Tenk deg det!
Han slår seg på lårene med begge hendene. Det smeller i veggene.
- Sterke saker, sier han med gråtkvalt stemme. – Hva de kommer til å holde på om tyve år!
Han ler en klukkende latter og applauderer samtidig.
- Det er ungdommen som har dynamikken, som bringer forskningsresultatene ut i samfunnet. Jeg laget så mange plansjer på 1980-tallet, men hvis en hadde sagt at til meg om at tyve år fra nå, i 2002, vil Hydro komme til å bygge ut Ormen Lange-feltet på tusen meters dyp, med en flerfaseledning opp Eggakanten – han må være idiot, ville jeg ha tenkt. Skjønner du hva jeg mener? Og det er de vi utdannet som har gjort det. De har brukt de kunnskapene som vi jobbet med, og brakt fram en løsning som lå utenfor min fantasi. Om tyve år kommer det til å bli mye bedre enn vi kommer til å tro, kanskje på andre måter enn det vi tror. Jeg sier ”dere” – og bare prater.
- Hva er din strategi å få det beste ut av mennesker?
- Det er å engasjere og få folk med på å planlegge, få det beste av ideer de har med. Og så legge forholdene til rette, og heie på dem så det ljomer. Det er ressurspersoner vi har med å gjøre. Noen ganger virker det som om enkelte har malt seg inn i et hjørne og skal på død og liv fortsette med det samme, men jeg tror på å få fram masse energi. Folk må føle at de er med hele veien, at det er behov for den enkelte. Hvis du glemmer det, har du ikke sjanse til å få ting til. Jeg har til og med opplevd at folk har valgt et annet løp, fordi behovet er der. Under ideprosesser er det viktig å huske å si tre gode ting og en bekymring, som er formulert som et spørsmål. For eksempel: Hvordan tror du at dette kan løses?

- Følte meg som en idiot
For første gang i historien står mennesker overfor en fremtid som ikke virker uendelig. Langt i horisonten banker bekymringene, og hvis det ikke handles i dag vet ingen hvordan det vil gå i morgen.
Det å gjøre beslutninger i dag på vegne av framtiden, er en måte å gjøre omsorg for seg selv og andre på. Folk mosjonerer, ikke bare for å bli i bedre form der og da, men også med tanke på at det en gang i framtiden vil kunne gagne den enkelte. Det er også bra for samfunnet at mennesker tar grep om sin egen situasjon.
Slik er det også med forskning.
Men det er selvsagt en risiko. Hva med hvis det en antar skal skje, likevel ikke skjer? Da er det uansett en fordel å ha et bredt fagmiljø, som også besitter evner til å snu seg raskt rundt, ikke for å hoppe etter den første fisken som svømmer forbi, men som våger å vente til de ser den store fisken og så slå til.
Verden krymper stadig, og uten internasjonal erfaring kommer en ikke langt med å løse store globale utfordringer. Selv om Arne påstår at han knapt har vært utenfor sin egen stuedør, har han et år bak seg som gjesteprofessor i Indonesia. Oppgave hans var å bygge opp samarbeidsnettverket til landets universiteter og forskningsinstitutter, og denne erfaringen er gull verdt for ham nå.
- Jeg tror fader meg hoppe det var i 1990-årene, sier Arne og begynner doseringen. Han mener å huske at Per-Erling dro til Malaysia under OL i Lillehammer. En handling som Arne beskriver som framsynt, nettopp fordi det var i Asia ting kom til å skje. Timingen var likevel ikke den beste, siden den økonomiske krisen rammet Asia like etterpå, men det er ingen tvil i dag om at verdensdelen, med Kina som førende makt, er å regne med på den geopolitiske arenaen.
I alle fall; Per-Erling ble godt kjent med Raymond Carlsen og gjengen hans i Kværner.
Året etter havnet Arne i Jakarta.
- Det lærte jeg utrolig av. Raymond i Kværner sa at det ikke var snakk om å kopiere teknologi fra Nordsjøen over til Indonesia. Det som er viktig her, sa han, er kunnskapen som vi sitter med. Hvis vi greier å utnytte denne kunnskapen til å utvikle bedre løsninger – riktignok sammen med indonesiske forskere – som er bedre for det indonesiske samfunnet – så hadde vi noe der å gjøre. Å si noe sånt, kaller jeg å besitte bred internasjonal erfaring, sier Arne.
Det var fine dager i Jakarta. Og det var dårlige dager.
Under regntiden kunne ungene bade i en sølepytt rett uten for huset, forteller Arne.
- Vi hadde til og med sjåfør! Det er forferdelig, men Raymond sa at han hadde ansvaret for meg – du kan bare gi deg, å kjøre sjøl er bare dumt – og dessuten forventer folk at du skaper arbeidsplasser. Så i tillegg til egen sjåfør, måtte vi ha hushjelp! Lisbeth ville jo ikke ha det, men slik ble det, sier Arne.
Å ta spranget inn i en annen kultur ble vanskelig. Alt kommer så veldig brått på, mener Arne.
- Du har et liv hjemme, du er innom Rema eller hva du driver med, og så kommer du utenlands og alt er et prosjekt. Hvordan få tak i mat – alt – enda vi hadde folk rundt oss som ville hjelpe oss. Vi følte oss så dumme!, sier Arne og lener seg framover i stolen, og henter fram et ark. Han fomler litt etter pennen, og sier at Kværner-Raymond hadde også en teori om det å komme til et nytt land, med et ny kultur.
- Du skjønner det, sa Raymond. Når du kommer til et nytt land, så stiger godfølelsen, du har hvetebrødsdager, alt er kjempemessig. Så kommer en periode hvor det går nedover. Han sa: Jeg kan ikke gi deg noe kurs i hvordan du kan komme igjennom dette, men det er én ting: det er ikke deg det er noe galt med. Vi måtte bare ta det som det var; det var bare en helt vanlig tilvending det å bli kjent.
- Opplever du at studenter som kommer hit også har det sånn?
- Det er klart det. Når jeg møter sånne, deler jeg min erfaring: jeg følte meg som en idiot og Lisbeth og jeg kranglet – en gang skulle vi kjøpe sengetøy -  jeg vil ikke fortelle en gang! Det er helt hindsidiges. Men så går det greit etter hvert. Det jeg ikke var klar over, var at det var tilsvarende runde når en kommer hjem. Det er akkurat som finskevitsen: En fyr som drar fra en fest, og så kommer han tilbake uken etter og ingen har lagt merke til at han har vært borte. ”Hei, har du vært på toalettet?”
- Det er ingen som har lagt merke til at du har vært borte, som har brydd seg om hva du har holdt på med, og det kan være enormt frustrerende. Dette her, lærte jeg, sier Arne.
I dag driver Gløshaugen utveksling med studenter og forskere hovedsakelig fra Japan, Kina og USA.
Miljøet på Gløshaugen bygger strategiske samarbeid med utvalgte universiteter som står på Team-Norways liste. Trondheim samarbeider med Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA, Kyoto International Forum for Environment and Energy (KIFEE) i Japan, samt Tsinghua University i Beijing og Shanghai Jiao Tong University i Kina.
Derav alle de blå permene. For hvert besøk, vokser haugen ytterligere. Fortsetter det slik må Arne før eller siden flytte ut av kontoret.
Men det er mye jobb igjen.
- Selv i 2050 vil det sitte folk og jobbe med ting som kan gjøre verden bedre. Underliggende drivkraften, slik jeg ser det, er vi er så avhengige av energi, ikke på grunn av økonomisk vekst, men rett og slett fordi energi dekker grunnleggende behov. Mesteparten av det vi behøver for å ha et godt liv er avhengig av energi. Og der ligger utfordringen. Det er mitt budskap. Hvis vi også tar inn budskapet om at verden trenger å redusere utslippene ned mot null i dette århundret, og det kommer noen milliarder mennesker til ved middagsbordet, så er faktisk det å skaffe nok energi, og ren energi, i bunnen av alt vi holder på med på Gløshaugen.
- Hvordan er verden om ti år?
- Jeg tror faktisk at Norge er blitt enige med seg selv om hva vi som nasjon skal gjøre på energisiden, det har jeg stor tro på. I 2020 tror jeg vi er i gjennom den problematiske perioden der vi satt og diskuterte alle problemene vi hadde. Vi på Gløshaugen er en aktiv samarbeidspartner både nasjonalt og internasjonalt. Jeg ser at kineserne liker den norske måten å være på, å jobbe inkluderende. I Kina kan jeg til og med ta bølgen sammen med dem. Hva er viktig i framtiden? Ny kunnskap, det er det viktigste drivstoffet. En annen ting som er viktig, er vennskap. Har du vennskap, så kan du få til alt, sier Arne.