Til hovedinnhold
Masteroppgave om Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt (EFI)
Relaterte tema

Publisert 11. november 2011

Student Halvard Anholt ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, leverte sin masteroppgave (Et institutt for bransjen - Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt (EFI) fra 1952 til 1985) våren 2010. Hovedmålet har vært å forstå og forklare hvilket institutt EFI var, og beskrive endringsprosesser instituttet gikk gjennom fra opprettelsen i 1951 til innlemmelsen i SINTEF-gruppen i 1986.

Tekst: Harald Danielsen

Besvarelsen er på hele 86 sider med vedlegg, og gir et godt innblikk i bakgrunnen for opprettelsen av instituttet og utviklingen de første årene. Han har lagt relativt stor vekt på de hete diskusjonene omkring beslutningen om at EFI skulle bli et forskningsaksjeselskap i SINTEF-gruppen. Anholts historie om EFI slutter med EFIs innlemmelse i SINTEF-gruppen den 1. januar 1986. Grunnen til det forklarer han med at tidspunktet markerer et viktig skille i EFIs historie, og den videre utviklingen av instituttet har han oppsummert i korte trekk.

EFI etablert i 1951
I oppgavetittelen kan årstallet for instituttets etablering tolkes som 1952, men i all skriftlig dokumentasjon fra instituttes side er etableringsdatoen satt til den 24. november 1951. Det var på den datoen at Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) oppnevnte et interimsstyre som fikk oppgaven å forberede opprettelsen av Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt, senere best kjent som EFI. Derfor kan også EFI, nå SINTEF Energi AS, feire sitt 60-årsjubileum i år.

Foreslo studentoppgave i 1985
Om bakgrunnen for masteroppgaven skriver Anholt bl a: Å hevde at EFIs historie aldri tidligere har stått på trykk, vil ikke være helt riktig. Instituttets første ansatte og leder i 30 år, Olav Stanley Johansen, skrev i 1985 ned sin tolkning av sin arbeidsgivers utvikling fra etableringen og fram til han selv gikk av i samme år. Johansen publiserte riktignok aldri materialet eksternt, men teksten har blitt lest av mange ansatte i EFI og andre personer i elektrisitetsforsyningen.

 

I innledningen forklarer han at han selv ikke er historiker, og at han skriver om forhold hvor han selv har spilt en sentral rolle. Han påpeker at dette er noe man bør huske når man leser teksten. Samtidig lufter han ideen om å oppmuntre en historiestudent til å gjøre en mer grundig og objektiv analyse av EFIs historie. Uten å kritisere Johansens objektivitet eller historiske tilnærming velger jeg med denne oppgaven å gjøre et forsøk, skriver Anholt.

Kildekritikk
Det er på sin plass her i Xergi, tidligere EFI-.nytt, å ta med noe av det som Anholt skriver om kildekritikk: ”Min tilnærming har vært å undersøke flere kilder på samme tema, for så å tolke de enkelte kildene mer nøyaktig etter flere gjennomganger. Denne tilnærmingen har spilt en særlig stor rolle i arbeidet mitt ved Riksarkivet og alle de små dokumenter jeg støtte på der. På flere av temaene jeg tar opp i oppgaven, har jeg ikke vært istand til å finne andre primærkilder enn EFI-nytt. Her har jeg i tillegg til regnskap og årsberetninger, funnet informasjon om forskningsprosjekter, samarbeidspartnere og generelle synspunkter i form av lederteksten. Jeg har fra starten vært klar over at EFI-nytt er en kilde som må behandles kildekritisk. Dette gjelder spesielt i de tilfellene jeg ikke har hatt mulighet til å sette den opp mot andre kilder. EFI-nytt var et informasjonsmagasin som ble sendt ut til aktørene i bransjen, og jeg må vurdere om det forsøkes å skape et glansbilde av EFI”.
Fordyping i EFIs historie
Den som ønsker å fordype seg i EFIs historie fra etableringen i 1951 frem til 50-årsjubileumet i 2001 vil ha stor nytte av å lese Anholts masteroppgave sammen med Olav S. Johansens skrift ”EFIs historie 1951-1985” og instituttes 50-års jubileumsnummer, Xergi 3/4-2001.

Johansen-utvalget
Inge Johansen ble professor ved Institutt for elkraftteknikk i 1959, og var rektor ved NTH i tiden 1976-1984. Han hadde i ulike sammenhenger vært involvert i samarbeidet mellom NTH og EFI, og dessuten tidligere ledet omstillingsprosesser ved både Elektroavdelingen og NTH.  Da NTNF i 1984 opprettet et utvalg som fikk i oppgave ”å vurdere fremtidig drift av Norges Hydrodynamiske Laboratorier (NHL) og organisering av NTNF-instituttene i Trondheim”, ble Inge Johansen valgt til å bli utvalgets leder. Utvalget ble senere omtalt som ”Johansen-utvalget”. Med den bakgrunn var naturlig å be om hans kommentarer til Anholts masteroppgave.

 

 

KOMMENTAR TIL MASTEROPPGAVEN 
Et institutt for bransjen - Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt fra 1952 til 1985

Av Professor emeritus Inge Johansen 

Det er et imponerende bredt perspektiv som Halvard Anholt har anlagt i sin masteroppgave. Han dekker viktige sider av utviklingen av teknisk-industriell forskning i Norge etter den annen verdenskrig, fra opprettelsen av NTNF (hvis oppgaver i dag er en viktig del av Norges forskningsråd), opprettelsen av Sentralinstituttet for teknisk forskning i Oslo, motreaksjonen fra NTH i opprettelsen av SINTEF og til initiativet til og utviklingen av EFI. Fra en som har levd med i brorparten av denne tiden og kjenner de fleste av aktørene som kolleger eller samarbeidspartnere er jeg imponert over den oversikt som er gitt.

 Foto: Privat

En slik bred oversikt må nødvendigvis gå ut over detaljer. Det er mulig å få med seg det som fremgår av styredokumenter og utredninger, men livet på ”grasrota” er det vanskelig å fange opp. I beskrivelsen av forholdet mellom NTH og EFI på 1960-tallet fremgår det ikke at det nok var en ulik holdning mellom NTH og EFIs ledelse til deres respektive roller. EFIs ledelse så nok i denne tiden NTH først og fremst som en støtte i grunnforskningsprosjekter, mens NTHs professorer og ansatte selv ville selge også anvendte forskningsprosjekter til industri og elforsyning. I det hele tatt blir beskrivelsen av de mest sentrale forskningssatsinger innenfor EFI og innenfor samarbeidet EFI og NTH tilfeldig. Disse vil slett ikke alltid dukke opp i overordnede dokumenter.

Jeg hadde, i egenskap av rektor ved NTH og som leder av utvalget som utredet fristillingen av NTNF-instituttene i Trondheim, en sentral rolle i de forslag som ble fremmet, blant annet om EFIs framtidige organisering. Fra mitt ståsted er framstillingen adekvat. Forfatteren har ikke latt seg rive med av mange av de sterke oppfatninger og følelser som kom til syne i denne prosessen, men har etter mitt syn gitt en uhildet og balansert framstilling.