Til hovedinnhold

Tekst: Albert H. Collett

Bølgene har gått høyt på Vestlandet de siste månedene. Sjøkabeltilhengerne roper om monstermaster som vil ødelegge vårt vakreste fjordlandskap. Motparten viser til de enorme meromkostningene ved sjøkabel, og den lange reparasjonstiden ved brudd. Xergi har drodlet i flere omganger med SINTEF-forskerne Rolf Hegerberg, Kjell Sand, Steinar Refsnæs og Svein Magne Hellesø. Resultatet inneholder noen doser voksenopplæring ispedd enkelte personlige synspunkter.

Høyre ville vite
At SINTEF ikke er direkte involvert, betyr ikke at ekspertisen ikke er etterspurt. Første gang vi oppsøkte femte etasje i Sem Sælands vei 11 på Gløshaugen, var labsjef Rolf Hegerberg bortreist i sakens anledning: Høyres stortingsgruppe ville ha orientering.

Der var mange parter representert, deriblant industrien. ABBs representanter kunne fortelle Høyre-politikerne at en sjøkabel ville koste mellom tre og åtte ganger så mye som en luftlinje.

Står ikke på penger?
- Jens Stoltenberg har blitt sitert på at det ikke skal stå på penger. Jeg håper han er feilsitert. Statnett har utbyggingsplaner for 40 milliarder kroner. Hvis en stor del av dette skal ganges med mellom tre og åtte fordi kravet om sjøkabel vinner fram, blir utgiftene enorme. Da må man begynne se på hva man kunne ha fått for disse pengene i stedet. Dette mener ikke SINTEF noe om, men det gjør jeg, konstaterer Rolf Hegerberg.

Han er fullt klar over at danskene har vedtatt å legge strømmen sin ned i jorda, men peker på at det dreier seg om en intensjon med 40-årsperspektiv i et land der avstander og terreng knappest er sammenlignbare med Norge.

Kritiske oppheng
Om ekspertene ikke har gitt råd i denne konkrete saken, så har de mer enn god greie på faktorene som teller med. De vet mer enn de fleste om hva strekkspenning, vibrasjoner og design har å si for pålitelighet og levetid.

Skjøter er et kritisk punkt både i luft og vann. I luften kan oppheng og skjøter halvere den levetiden et anlegg ellers ville ha.

I dag har en likevel kommet så langt at det er utviklet modeller som beregner klimabelastningene langs en gitt trasé i form av ising, vind og andre forhold som skaper vibrasjoner, strekk og lignende.

Begrenset rekkevidde
I sjøen spiller valg av kabeltype en stor rolle. For vekselstrømskabler under vann er oljetrykkskabel den tradisjonelle metoden, der kabelen er isolert av et oljeimpregnert papir under trykk. Denne metoden har vel å merke begrenset rekkevidde.

I tilfellet Hardanger må en regne med at kabelen må “komme på land” halvvegs ut fjorden fordi utviklingen av reaktiv effekt krever kompensasjon underveis.

Med en plastkabel vil en kunne unngå kompensering midtveis, men denne teknologien er fremdeles under utprøving og neppe klar i tide i forhold til fristene man opererer med i Hardanger.

Likestrøm er også mulig, men enda dyrere. 

Så har vi sikkerheten. Sjøkabel er mindre utsatt for brudd enn ledning, men når det først oppstår tar reparasjoner vanligvis lang tid. Internasjonal statistikk viser at gjennomsnittlig utetid er to måneder.

Krever store linjer
Sannheten er at et miljøvennlig kraftsystem vil kreve store overføringslinjer fordi energikildene vind og vann (og sol) ikke er tilgjengelig der folk bor. Kabling er ikke et realistisk alternativ over store avstander på land, og veldig kostbart om en må gå i sjø, oppsummerer forskerne på Gløshaugen.

Kontakt:

  Labsjef Rolf Hegerberg håper Jens Stoltenberg er feilsitert.

 Labsjef Rolf Hegerberg håper Jens Stoltenberg er feilsitert.  Foto: Albert H. Collett