Til hovedinnhold
Kraftbalanse ikke godt nok lenger
Relaterte tema

Publisert 27. november 2007

De siste fem årene har norsk kraftbalanse stått i fokus. Rundt årsskiftet 2002-03 stavet en regnfattig høst og en sprengkald vinter norsk underbalanse ut i klartekst ved å sende prisene på kraftbørsen i retning taket. Akkurat det fungerende markeder skal gjøre i situasjoner med underskudd.

Tekst: Forskningssjef Petter Støa, SINTEF Energiforskning

Det kom mer regn igjen i årene som fulgte, og prisene la seg tilbake på et akseptabelt nivå. Så akseptabelt at ingen investor med forretningsmessighet som drivkraft fant det interessant å investere i ny kapasitet. Vel – det er ikke helt korrekt – noen hadde planer i et omfang som hadde monnet og som lot seg forsvare økonomisk.

Men planene om gasskraft satte høy gasspris og en statsministers politisk motvilje en stopper for. Tett fulgt av en ny statsminister som sa nei til storskala vannkraft. Da var det bare dyre alternativer igjen. Resultatet er nær null ny produksjonskapasitet de siste femten årene og at regnet fortsatt bestemmer årsvariasjonen i kraftprisen. Spesielt i regioner som er velsignet med en kraftig økt industriaktivitet.

En faktor har likevel bidratt positivt. Klimaendringene gir oss mer regn per år og øker produksjonskapasitet i vannkraftsystemet. Og klimaendringen har økt norsk bevissthet om kraftbruk i den grad at den flater ut og kanskje sågar avtar i åra som kommer. Med en styrking av kabelforbindelsen til kontinentet og et par gasskraftverk - om staten får lov av ESA til å sponse rensing av CO2 – betyr dette at den norske kraftkrisen er over. Vi får kraftbalanse. Problemet er løst. Glem storstilt satsing på CCS, offshore vind. Vi trenger det ikke lenger.

Spørsmålet er imidlertid om kraftbalanse allerede er en ugyldig måte å tenke på. I europeisk – om ikke internasjonal – sammenheng er Norge i en ekstrem posisjon i forhold til energiressurser. 125 TWh årlig ren vannkraft er nok til å dekke det nasjonale kraftbehovet. Et offshore vindkraft potensial langs kysten på 14 000 TWh/år er enormt i europeisk sammenheng og betydelig i den globale.

Kan vi stoppe med kraftbalanse? Har vi ikke et globalt ansvar for å bidra til en raskest mulig overgang til klimavennlig fornybar kraftproduksjon?

Energibalanseprinsippet sprengte vi allerede på 1970-tallet da vi drevet av velstandsmotiv mer enn energibehov startet en lukrativ eksport av olje- og gassressurser som langt overgikk eget behov. I 2006 eksporterte vi olje og gass for rundt 2500 TWh, nesten 20 ganger mer enn årlig vannkraftproduksjon.

Vi bør gjøre det samme med kraftbalanseprinsippet nå. Velstanden fra en energikilde som er en driver for klimaendringene er et godt utgangspunkt for å ta globalt ansvar for å redusere klimarelaterte utslipp. Som å bringe de enorme offshore vindressursene våre til kraftmarkedet.

Det vil ikke skje over natta. Det vil koste mye penger, tid og mange kloke hoder å realisere offshore vind potensialet. Men vi må begynne nå. For alle tegn tyder på at det haster mer for klimaet enn selv IPCC frykter.

Det er flott at StatoilHydro, med Enova i ryggen, går foran med uttesting av piloter på flytende møller. Men skal vi få moment og trykk nok i utviklingen er det viktig at hele den norske energiklyngen; energiselskapene, leverandørindustrien, forskerne og staten jobber sammen om å finne løsninger som får kostnadene ned på et bærekraftig økonomisk nivå snarest mulig. Statsministeren må ta regninga for læreprosessen.

Så vi kan bevege oss ut på dypt vann hvor de store ressursene finnes. De som klimaet trenger og som virkelig monner.