Til hovedinnhold

Ved hjelp av en avansert simuleringsmodell utviklet ved SINTEF Energiforskning har forfatterne sett nærmere på bruken av mobile gassturbiner. Beregninger viser at forventet produksjon fra mobile gassturbiner er opp mot 30 GWh per år. Dette vil medføre CO2-utslipp på 15 000 tonn eller 0,3 promille av Norges årlige utslipp.

Mobile gasskraftverk er en nødvendig del av en pakke av tiltak for å redusere faren for en alvorlig kraftkrise i Midt-Norge. Paradoksalt gir det også lavere utslipp av CO2 enn en foreslått alternativ løsning. Det er selvsagt viktig at langsiktige løsninger kommer på plass raskt, slik at tiltakene virkelig blir midlertidige.

En gledelig utvikling i Midt-Norge (ny industri og arbeidsplasser) har ført til en kraftig økning i forbruket i løpet av kort tid. Til en viss grad ble sentrale aktører ”tatt på senga”, og per i dag er det en reell fare for rasjonering i Midt-Norge hvis det skulle komme et tørrår.

Dette kan unngås, eller i alle fall sterkt begrenses ved hjelp av ulike tiltak, men ingen av disse er veldig attraktive. Slik er det gjerne når man havner i en knipe – man skulle gjerne ikke vært i den situasjonen, men det er det lite å gjøre med der og da. Man kan selvfølgelig bruke krefter på å kritisere ”de ansvarlige”, men dette hjelper veldig lite for å finne en løsning i dag. Samtidig er det alltid lett å kritisere i ettertid, men det skal ikke glemmes at planleggingstiden er svært lang i denne bransjen, ikke minst på grunn av omfattende konsesjonsprosedyrer.

Flere tiltak er aktuelle og noen av disse er satt i gang eller er under forberedelse av Statnett. Det første tiltaket var å etablere Midt-Norge som et eget prisområde, noe som ble gjort i fjor høst. Under normale nedbørsforhold vil dette i praksis bety lite, men skulle det komme en tørr periode må vi regne med at prisene i Midt-Norge blir høyere, og kanskje mye høyere enn i resten av landet. Dette går utover forbrukerne i Midt-Norge, men det er en nødvendig del av bestrebelsene med å redusere forbruket hvis det skulle bli nødvendig.

Et annet tiltak i verktøykassen til Statnett er bruk av såkalte ”forbruksopsjoner”. Dette innebærer at Statnett betaler en premie til enkelte store forbrukere for at de senere skal være villige til å redusere forbruket sitt. Dette tiltaket ble testet ut i liten skala i fjor, og vil også bli videreført neste år.

Det tiltaket som er mest aktuelt, men som antagelig også har vært mest kontroversielt er mobile gassturbiner. Som kjent har Statnett søkt og fått konsesjon på 150 MW av slike turbiner, men saken er ikke avgjort før en anke fra Naturvernforbundet er endelig behandlet av NVE.

Ved hjelp av samkjøringsmodellen har vi sett nærmere på bruken av slike gassturbiner. Vi har beregnet at forventet produksjon fra mobile gassturbiner er opp mot 30 GWh per år. Dette vil medføre CO2-utslipp på 15 000 tonn eller 0,3 promille av Norges årlige utslipp. Det er vanskelig å forstå at Naturvernforbundet bruker krefter på å slåss mot et midlertidig tiltak som har så små forventede utslipp. Naturvernforbundet vil i verste fall være med å forverre kraftkrisen i Midt-Norge i betydelig grad, selv om det er lite sannsynlig i skrivende stund at NVE vil imøtekomme deres anke.

Et annet forslag som er kommet fra Industrikraft Møre er å la Statnett overta styringen av magasinene i regionen med det formålet å spare på magasinvannet slik at krisen kan unngås. Ved hjelp av simuleringsmodellen har vi sett på om dette er realistisk, og det lar seg gjøre å unngå rasjonering på denne måten. Vi ser da bort fra de praktiske og juridiske sidene ved å frata produsentene råderetten over sine magasiner, og antar at det ville vært mulig å komme til enighet om dette. Det viser seg likevel at det er et par betydelig haker ved dette tiltaket.

Den første er at dette tiltaket fører til langt høyere magasinfyllinger. Det var jo dette som var poenget med det. Men resultatet av dette er at man vil få langt høyere flomtap fra disse magasinene enn ved vanlig disponering. Mer flom betyr mindre vannkraftproduksjon, mer import til høyere priser. Ifølge våre beregninger ville dette påført forbrukerne i Midt-Norge et tap på over en halv milliard kroner. Nå vil kanskje noen si at det er verdt å betale denne prisen for å unngå ”miljøverstingene”, selv om kostnadene for reduserte utslipp i dette tilfellet er ekstreme (vi anslår den samfunnsøkonomiske kostnaden til 7000 kroner/tonn CO2).

Men så var det den andre haken: vi har beregnet den forventede reduksjonen i vannkraftproduksjonen med dette tiltaket til 160 GWh, eller fem ganger produksjonen til gassturbinene. Og hvordan vil dette bli kompensert? Produksjon av annen vann- eller vindkraft i Norden vil ikke kunne økes, den er naturgitt. Resultatet er derfor økt produksjon i gass- og kullkraftverk i Danmark, Tyskland og etter hvert Nederland. Selv om disse kraftverkene nok har en noe bedre virkningsgrad enn de mobile gasskraftverkene er det ingen tvil om at dette ville gitt en langt større økning i utslipp av CO2. Men ikke i Norge, hvis noen skulle være opptatt av det.

Et godt langsiktig og miljøvennlig tiltak som også kunne hatt effekt tidlig, er utbygging av vindkraft. Innenfor de aktuelle områdene er det gitt konsesjon til vindkraftprosjekter med en produksjon på 1,3 TWh, som tilsvarer strømforbruket på gassterminalen på Nyhamna. Det er søkt konsesjon om betydelig større mengder. Vindkraft ville på en effektiv, miljøvennlig og varig måte løst kraftbalansen i Midt-Norge. Men manglende politisk vilje til økonomisk støtte og stor lokal motstand har satt en stopper for denne sannsynligvis beste løsningen. Havmøller kan bli en flott ny teknologi om 10-15 år. Men i dag er kostnadene fortsatt svært høye. Teknologi som kanskje er ferdig utviklet om et tiår eller to hjelper lite for å løse dagens problemer. Det er synd at det er slike løsninger som alltid er de mest populære i den norske debatten.

Situasjonen i Midt-Norge er problematisk og kan bli kritisk hvis vi skulle få et tørrår. Det hjelper lite å diskutere hvordan situasjonen har oppstått. Det vi trenger nå er først kortsiktige og så langsiktige løsninger. Vi skal ikke gå nærmere inn på de langsiktige løsningene her. Heller ikke vi liker disse ”sterkt forurensende” gassturbinene. Men på kort sikt må vi akseptere dem som et nødvendig onde i en pakke av tiltak for å unngå rasjonering i Midt-Norge. Paradoksalt nok er dette også den mest miljøvennlige løsningen, eller kanskje heller ”minst miljøuvennlige løsningen”.


Professor Gerard Doormann, Institutt for elkraftteknikk, NTNU.
Foto: Mette K. Høiseth 

Samkjørings-modellen

Samkjøringsmodellen er et program for optimalisering og simulering av hydrotermiske kraftsystem.  Modellen tar hensyn til overføringsbegrensninger og hydrologiske forskjeller mellom delområder.
 
I deregulerte markeder har modellen fått stor anvendelse til prognosering av fremtidige spotpriser. Modellen benyttes også i forbindelse med investeringsanalyser i eksempelvis nye overføringslinjer og eller kraftverk. I tilegg til prognoser for fremtidige spotpriser gir modellen også prognoser for produksjon, magasinfylling, flom, forbitapping, rasjonering, import/ eksport osv. Modellen benyttes av de fleste større aktører i det nordiske kraftmarkedet.