Til hovedinnhold

Tekst  professor Gerard Doorman, elektriske kraftsystemer, NTNU og seniorforsker Ove S. Grande  foto  Mette K. Høiseth

Med en kombinasjon av riktige tariffer, ny teknologi og nok informasjon kan forbrukerne reagere på en effektiv måte og sammen sørge for at prisøkningen begrenses.

Fortsatt press neste år
Kraftforbruket i Midt-Norge har steget kraftig på grunn av en ønsket økning i den industrielle aktiviteten. Neste år settes det gigantiske Ormen Lange prosjektet i Møre og Romsdal i drift, og øker kraftforbruket i dette området med ytterligere 20 prosent. Men medaljer har ofte også baksider. Det totale strømforbruket i Midt-Norge blir etter hvert langt større enn produksjonen, og det kan i perioder bli vanskelig å få transportert nok kraft inn til området med dagens linjenett. I år er kraftsituasjonen i Midt-Norge ekstra presset på grunn av lite nedbør over lang tid. Magasinfyllingen i området er nå så lav at det sannsynligvis vil bli vanskelig å dekke etterspørselen gjennom vinteren uten maksimal utnyttelse av overføringskapasiteten til området og tilpasning både på forbruks- og produsentsiden. Statnett har derfor bestemt at det skal opprettes et eget prisområde for Midt-Norge.

Må endre atferd
Som utgangspunkt er kraftprisene i Norden like. Men ikke alle linjer i nettet har stor nok kapasitet til å transportere den kraften som markedet etterspør, og det oppstår da flaskehalser i nettet. Hvis dette skjer sporadisk, løses det etter bestemte regler fra tilfelle til tilfelle. Markedet er da i prinsippet uvitende om flaskehalsen. Men hvis flaskehalsen blir av en varig karakter, skal den i Norge løses ved at det opprettes et eget prisområde (Forskrift om systemansvaret i kraftsystemet, §5). Dette betyr at det kan bli forskjellige priser på begge sider av de fullastede linjene. Med prisområdemodellen oppnår man at alle markedsaktører eksponeres for "knapphetsprisene". Dermed får produsentene insentiver til å ta best mulig vare på vannet i sine magasiner og forbrukerne blir motivert til å spare på strømmen. Et eget prisområde vil i seg selv ikke medføre økt energiimport slik det er hevdet av flere i det siste. Det avgjørende er at produsenter og forbrukere endrer atferd slik at overføringskapasiteten inn til området blir utnyttet best mulig.

Fysisk umulig
I Norden er det i dag seks faste prisområder. Det nye prisområdet i Midt-Norge har et forbruk og en produksjonskapasitet på størrelse med det eksisterende område ”Danmark Øst”. Det skal også nevnes at dette området i perioder har hatt betydelige kapasitetsproblemer, og ofte høyere priser. Slik sett er ikke situasjonen i Midt-Norge spesiell i en nordisk sammenheng.

Overføringskapasiteten inn til Midt-Norge kan det ikke gjøres noe med på kort sikt, og når etterspørselen overstiger summen av produksjons- og overføringskapasitet er det ingen annen løsning enn at forbruket reduseres. Uttalelser i media fra politikerhold kan tyde på at noen tror at en kan bestemme at det kan brukes like mye el som før i en slik situasjon. Men dette er bare ikke fysisk mulig. Forbruket må reduseres, og det er langt bedre at dette skjer som en følge av høye priser enn at det må settes i verk rasjonering, som påfører den enkelte og samfunnet enda større ulemper og kostnader. Det er imidlertid en hake – og det er at prisfleksibiliteten i forbruket er alt for lav. Konsekvensene av dette er at prisene ved flaskehals kan bli langt høyere enn nødvendig for å få forbrukerne til å reagere.

Belønning for å spare
Forbruksreduksjon i høyprisperiodene er likevel nøkkelen til å redusere priskonsekvensene av forventede flaskehaler. Forbrukstilpasning er spesielt viktig for det norske vannkraftsystemet, hvor produksjonsevnen varierer med ± 25 prosent, avhengig av nedbøren. Vi tenker da spesifikt på tiltak som systematisk kan dempe forbruket i kortere (timer) eller lengre perioder (uker, måneder) med knapphet.

Hva må så til for å øke prisfølsomheten på forbrukssiden? Utgangspunktet er at mange store og små forbrukere kan unnvære eller erstatte deler av sitt elforbruk - dersom prisene blir høye nok. Forutsetningen er imidlertid at flest mulig ”ser” prisene i kraftmarkedet, og at de blir godtgjort for sin belastningsreduksjon. Tilgjengelig teknologi for automatisk måleravlesning gjør at dette i langt større grad er mulig sammenlignet med situasjonen for bare få år siden.

Nye kontrakter
Det viktigste er at kundene får kraftkontrakter som motiverer til reduksjon av forbruket. Av dagens kontrakttyper er det bare spotkraft som kan avregnes ut fra priser som løpende følger kraftsituasjonen. Ca 25 prosent av husholdningene har denne kontrakten. Resten har kontrakter med fast pris over en kortere eller lengre periode, henholdsvis Standard variabel kontrakt og Fastpriskontrakt på et til tre år. Dagens fastpriskontrakter er slik at man betaler samme pris i hele perioden, vinter som sommer. Fastpriskundene bruker derfor mer strøm i knapphetsperioder enn de ellers ville gjort, fordi kraften tilsynelatende er billig.

Det er nå utviklet nye kontrakter som gjør det mulig å kjøpe en fast mengde kraft til en gitt pris og hvor kraft kan selges tilbake med fortjeneste dersom prisene i det såkalte spotmarkedet skulle bli høy. Forbrukerne vil dermed bli motivert til å bruke mindre strøm når det trengs som mest, og kontrakten gir også en forutsigbarhet med hensyn på prisnivå. Slike kontrakter vil fungere best hvis forbruket måles på timebasis fordi en da også kan få gevinst ved reduksjon i topplasttimene over døgnet, for eksempel ved bruk av automatiske kontrollsystemer.

Denne type volumbaserte fastpriskontrakter som avregnes mot spotpris, benyttes i dag av næringskunder og selges nå også til husholdningskunder i blant annet Trondheim. Dette er framtidens kontrakt for alle og spesielt for miljøbevisste kunder som ønsker en god el-økonomi. Kontrakttypen, som også har fått positiv omtale internasjonalt, burde ideelt sett vært standardkontrakt i hele det nordiske kraftmarkedet.

Kraftprisene i Norden er i utgangspunktet like, men linjekapasiteten varierer og da oppstår det flaskehalser.

Blir disse av varig karakter, skal Norge løse dette ved å opprette et eget prisområde, skriver professor Gerard Doorman, NTNU (til v) og seniorforsker Ove S. Grande, SINTEF Energiforskning, i denne artikkelen.

 

Kontakt:
Ove S Grande