Til hovedinnhold

Selv om det ofte oppfattes som politisk ukorrekt, fremholder vi at mange vannkraftprosjekt fortsatt er konkurransedyktige, både når det gjelder økonomi, ressursutnyttelse og globale og lokale miljøkonsekvenser.

Norges energibehov stiger, selv med satsing på ENØK. Vår energiproduksjon dekker ikke dette behovet uten ny utbygging. Mens store vannkraftprosjekt er definert som uaktuelle, så blir småkraft ansett som miljøriktig. Vi etterlyser en helhetlig plan for energiutvikling med gode tilnærminger til både energibehov, økonomi og miljøpåvirkning.

Norge er en energinasjon. Vi er rikelig forsynt med vann, vind, ved, olje og gass. Likevel har vi store utfordringer med både energibehov og miljøhensyn. Vi er allerede nettoimportør av kraft. Norge er unike i Europa, med den største andel med elektrisitet fra fornybare kilder (> 95 prosent). Vi var tidlig ute med en Samla plan for vassdrag. Den har vært viktig for å rangere vannkraftprosjekter i forhold til miljøvirkninger og økonomi. Vindkraftprosjekter har så langt i stor grad vært vurdert fra sak til sak. Politisk ser vi en stor entusiasme for småkraftverk opptil 10 megawatt (MW). Det er ikke iverksatt noen overordnet ”Samla energi og miljøplan”, der forskjellige vannkraftverk sammenlignes med såkalt ny fornybar energi. Spillereglene for prioritering av energiprosjekt er således ikke til stede.

Miljøkonsekvensene av vannkraft er godt kjent. Kunnskapen er betydelig større i dag enn før de fleste vassdragene ble bygget ut. Dette gjør at utbygginger kan miljødesignes, slik at negative virkninger i stor grad kan dempes. Ved nye vannkraftprosjekter kan det se ut til at følelser påvirker beslutninger mer enn faglige analyser og vurdering. Potensialet med miljøtilpasninger blir ofte lite fokusert når det gjelder selve konsesjonsspørsmålet. Mange politikere har gjentatt at epoken for store vannkraftutbygginger er forbi, med henvisning til blant annet vern av gjenværende naturområder og biologisk mangfold. Således ble kraftutbyggingen av Vefsnavassdraget uaktuell, et prosjekt som kunne produsert ca 1,5 TWh årlig, dvs tre ganger mer enn Alta-kraftverkene.

Utbyggingen var planlagt uten bruk av nye magasiner og i hovedsak bruk av eksisterende kraftverk. Miljøkonsekvensene ville være merkbare på flere delstrekninger av vassdraget, men den ville i liten grad påvirke naturområder klassifisert som urørte. Utbygger forsøkte å tilpasse seg de spillereglene som forvaltningen har praktisert, og tolke Stoltenbergs kjente nyttårstale om å unngå en utbygging med store miljøkonsekvenser. Spørsmålet blir derfor hvilke alternativ som finnes, forutsatt at vi trenger mer kraft, og samtidig vil minimalisere negative miljøvirkninger.

NVE sin ressurskartlegging viser at tusenvis av små vassdrag er aktuelle for utbygging, og for grunneiere kan småkraftverk være god økonomi. For politikere er det bekvemt med en ordning som både fører til mer kraft og tilfører penger til distriktene, uten at enkeltsakene utløser stor misnøye over miljøkonsekvensene. Hver for seg har de fleste småkraftverk begrenset negativ innvirkning på miljøet. Samlet er det svært mange prosjekt, og situasjonen blir da mer uoversiktlig. Blant annet vet vi at det finnes en rekke sjeldne og truede arter og naturtyper langs små elver og bekker. Man må anslagsvis bygge ut 500 kraftverk med en effekt på 1 MW hver, dersom det samlet skal tilsvare en Vefsnautbygging. Vi snakker altså om mange anlegg og relativt lite energi.

De fleste anleggene har heller ingen magasiner. Det innebærer at de leverer lite kraft når effekten trengs mest, nemlig om vinteren. Drift av småskala vannkraft må koordineres med mindre væravhengige kraftkilder som eksisterende vannkraftproduksjon basert på magasiner, eller gasskraftverk. Kravene til biologiske undersøkelser og avbøtende tiltak er svært overflatiske for kraftverk inntil 10 MW. Det foreligger heller ikke krav om at flere prosjekt i samme vassdrag skal sees
i sammenheng med tanke på miljøvirkninger, selv om forvaltningsmyndighetene for tiden jobber noe med dette. Vi står altså i fare for at utbyggingen skjer uten en nødvendig helhetlig vurdering av prosjektene. Følgelig kan det oppstå konflikter med det politiske målet om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010.

De siste årene er flere vindmølleparker etablert, og en lang rekke er under planlegging. I likhet med småskala vannkraft finnes ingen helhetlig plan for hvilke prosjekter som skal prioriteres. Politikerne har sågar avslått å starte en samlet planlegging for vindkraft fordi det er for ressurskrevende. Vurderinger omkring
miljøvirkninger og deretter mulig konsesjon vurderes fra prosjekt til prosjekt. Vindkraft kan ikke magasineres, og med en maksimal effekt på 1,5-3 MW pr vindmølle trengs et stort antall møller og medfølgende arealbeslag for å produsere en begrenset mengde energi. Eksempelvis er produksjonen fra 24 vindmøller på Hitra til
sammen ca 150 GWh årlig, tilsvarende ca 25 prosent av Alta-kraftverkene. Imidlertid kan prosjektene hver for seg ha god økonomi, særlig med offentlige støtteordninger. Nylige funn av havørn som har kollidert med vindmøller på Smøla tilsier at omfanget av vindkraftutbygging kan ha skjedd før vesentlige miljøvirkninger
var godt nok kjent. Flere nærings- og interesseorganisasjoner har også signalisert motstand mot vindmøller langs kysten, blant annet ut fra estetiske hensyn. Det berører store arealer som er sammenlignbare med større vannkraftmagasiner, inntil vindkraftanleggene kan anlegges offshore. Vi ser altså at vindkraft kan ha betydelige miljøkonsekvenser, selv om de ikke slipper ut klimagasser.

Valg av elektrisitetsprosjekt krever helhetlig nasjonal planlegging, både når det gjelder energi, økonomi og naturmiljø. Faglige kriterier og nytenkning mer enn følelser bør styre beslutningene, ut ifra så vel lokale som globale energi og miljøvurderinger. Kraftmarkedet er blitt internasjonalt og energien vi importerer har ofte en langt større miljøbelastning. Ønsket om å verne naturressursene er viktig på lang sikt. Utfordringene blir å velge de energiprosjektene som minimaliserer så vel de globale som de lokale miljøkonsekvensene, samtidig som de gir godt utbytte i form av fleksibel energi, ressursutnyttelse og økonomi. Selv om det ofte oppfattes som upolitisk korrekt framholder vi at mange store vannkraftprosjekt fortsatt er konkurransedyktige ut fra disse kriteriene. Det finnes et stort potensial for miljøtilpasset drift av eksisterende anlegg uten at dette trenger å redusere produsert energimengde vesentlig. Det forutsetter at oppdatert kunnskap og den faglige kompetansen involveres for å komme fram til miljøoptimale løsninger. For vannkraft vil det blant annet være viktig å vurdere moderne avbøtende tiltak for den atlantiske villaksen, som Norge har et spesielt ansvar for.

Fra et faglig ståsted, i skjæringspunktet mellom energi og miljø, virker for mange av de nasjonale satsingene innen elproduksjon å være styrt av følelser og kompromisser. Likhetstegnet mellom storskala vannkraft og store miljøvirkninger (pr kWh) er her en av flere kortslutninger, som er hemmende når Norge skal sikre nok bærekraftig elektrisitet i tiden som kommer.

Kleivafossen i Geiranger.
Foto: Mette K. Høiseth

Kontakt:
Hans-Petter Fjeldstad