Til hovedinnhold
Tekst: Forskningssjef Petter Støa
Foto: Harald Danielsen


Med unntak av at det er jobbet med å utnytte de ressursene vi har bedre og at elastisiteten i energibruken er større en antatt, har vi lagt to turbulente år bak oss uten at situasjonen er grunnleggende endret.

Den ufravikelige utfordringen Norge står ovenfor er at vår produksjonskapasitet varierer ekstremt med nedbøren. Faktisk så mye som pluss minus ni gasskraftverk i forhold til et år med normal nedbør. Før dereguleringen, for mer enn 10 år siden, var produksjonskapasiteten overdimensjonert for at vi skulle oppleve forsyningsproblemer sjeldnere enn hvert 10. år.

Stigende elforbruk
Siden da har forbruket av el fortsatt å øke med i overkant av en prosent i året. I sum rundt tre gasskraftverk siden dereguleringen. Selv med en krisevinter. Vi skiftet fra el til olje og ved når el-prisene økte kraftig, men var raskt tilbake på en jevn vekstkurve for el-forbruk igjen når prisene i år har nærmet seg gammelt nivå. Siden da har det vært nær bråstopp i utbygging av mer produksjon – mindre bidrag fra vindkraft og mindre vannkraftprosjekt har i beste fall kompensert for et eller to års forbruksvekst.

Så vi er røft sett i samme situasjon som for to år siden. Med en forventet returtid for forsyningsproblemer på fem-seks år. Ikke på grunn av effektsvikt, ikke på grunn av overhengende fare for store avbrudd – men på grunn av mangel på energi.

Men noe er annerledes. Krisevinteren ga en klar tilbakemelding fra forbrukere flest om at de vil ha stabile og lave priser. I tillegg har et par store sammenbrudd av kraftforsyningen i Europa og USA demonstrert hvor avhengige vi er av el, og gitt enda et argument for at forsyningssikkerhet er satt høyt oppe på den offentlige agendaen.

Vannkraft til glede og besvær
I et vannkraftdominert system er mye nedbør en velsignelse for forbrukerene. Stor tilgang av en vare på et marked gir lave priser og forbrukerfest. Og hvorfor ikke – når det er en av de mest miljøvennlige energikildene vi har? Når det er lite nedbør får vi en situasjon som den vi hadde sist vinter. Høye priser og behov for omfattende omlegging til alternative energikilder.

Det er slik det er og skal være i et fungerende marked. Hvis denne variasjonen i pris og usikkerheten knyttet til leveringssikkerheten er uønsket eller uakseptabel, kan det velges flere strategier for å motvirke dette. En er å bygge ut mer produksjon og sørge for at vi (som før 1990) har nok også i tørre vannkraftår. Utfordringen da er å finne markeder for overskuddskraft i normale og våte år. En annen å skaffe alternative energikilder som kan dekke behovet når vi har lite vann. En tredje å forsterke forbindelsene til omverdenen og kjøpe den kraften vi trenger der.

Tøff konkurranse for ny produksjonskapasitet
Gasskraft og ny fornybar energiproduksjon må alltid stille bak vannkraften i markedet, med unntak av de tørre årene – som fortsatt er de færreste – og blir ikke realisert uten solide støtteordninger.

Når markedet bestemmer tidspunkt og størrelse for kapasitetsutvidelser vil lite skje før vi har gjennomsnittlige priser (investorer vil ha forutsigbarhet for tunge satsinger) på et nivå som rettferdiggjør investeringen. Med andre ord er det uaktuelt å bygge et gasskraftverk for at det skal gå bare i tørre år. Det må se en høy brukstid og jevnt over høye priser. Priser på et nivå som ligger over 80% av det vi hadde i gjennomsnitt kriseåret 2003.

Ørkenvandring for alternativer
Hovedutfordringen for ”alternativet” er at det må konkurrere med nettopp vannkraften - og være dømt til å tape i fem av seks år. Bygd og nedbetalt vannkraft produserer for kostnader i området 3 øre/kWh og er suverent miljøvennlig. Det er vanskelig å finne samfunnsøkonomiske eller industrielle grunner til at en ikke til enhver tid skal produsere maksimalt med el fra vannkraft med dette utgangspunktet. Dermed blir det vanskelig å få økonomi i å bygge opp en alternativ infrastruktur for distribusjon av varme, når hovedbegrunnelsen er at det skal gjøre nytte for seg hvert 6. år. Vannbåren varme og gassdistribusjon og de alternative varmekildene må rettferdiggjøres ved at de kan gi oss alternativer til el kun når denne er en knapphet. Det sier seg selv at dette ikke er mulig – de alternativene vi har i dag er beskyttet av konsesjoner (monopolrettigheter og offentlig prisstyring) i konkurransen med el - en nødvendighet for å få økonomi i prosjektene. Det fleksible ”alternativet” blir en halvsannhet, den ender i like stor grad opp som et positivt bidrag til kraftbalansen som et fleksibelt alternativ til el i tørrår.

Tilbake til røttene
I praksis blir da strategiene mer produksjon og alternativer til el i tørrår ganske like når poenget er å stabilisere prisene og sikre forsyningen i tørre år. Utfordringen er i sum å bygge ut nok overkapasitet i et normalår - slik at vi har nok i tørrår.

Akkurat den samme strategien som var gjeldende før dereguleringen. En strategi som var et svar på vannkraftens ekstreme og tilfeldige variasjon – ikke bare en unødvendig overkapasitet i en beskyttet industri. Når det er sagt er det viktig å ha to tanker til i hodet.

Mer produksjonskapasitet relaterer seg til forbruksutviklingen. Å redusere etterspørselen er klart den mest miljøvennlige løsningen og gir en proporsjonal reduksjon i behovet for ny produksjonskapasitet. En kabel til utlandet er i balansesammenheng å se på som ekstra produksjonskapasitet i tørrår og som et utvidet forbruksmarked i våte år.

Flere baller i lufta
En konsekvens av dette er at ny produksjonskapasitet og infrastruktur som gir energifleksibilitet, konkurrerer direkte om rollen som ny grunnlast og bør vurderes opp mot hverandre når norsk strategi for forsyningssikkerhet meisles ut.

I dette bildet er økt kapasitet mot utlandet et viktig element. I en situasjon med overkapasitet i et normalår trenger vi et marked for å omsette det vi ikke trenger selv. Vi har mye å selge i våte år – ingenting i tørre. Og kanskje skal vi ikke bygge mer produksjonskapasitet enn at vi kan hente kraft utenfra i de tørrere årene – balansen her bør bestemmes av pris på nye produksjonsenheter, miljøhensyn, prisen på nye overføringsforbindelser og strukturen i det markedet vi knytter oss til.

Dyrere strøm uansett
Uansett hvor ny kapasitet kommer fra – om det er import eller ny produksjon, vil vi se høyere priser. Årlige gjennomsnittspriser i det området vi opplevde i 2003.

Hvis ikke markedet innen da har trigget kreative løsninger som dramatisk endrer situasjonsbildet.