Til hovedinnhold
Høye kraftpriser nå igjen?
Relaterte tema

Publisert 2. juni 2005

Deregulering av kraftmarkedet har gitt lavere priser til forbrukerne gjennom hele 1990-tallet. Forbruket har nå steget betydelig, men lite ny produksjon er kommet til, og dette gir høye priser i tørrår. Likevel er prisforventninger framover antagelig fortsatt for lave til å gi vesentlig med nye utbygginger – som i tillegg møter stor motstand på grunn av miljøhensyn. Vanlige forbrukere kan beskytte seg mot høye priser ved å inngå fastpriskontrakter. For de som tåler prissvingninger er spotpris et bedre alternativ enn standardkontrakten med variabel pris.

Målet med dereguleringen av kraftforsyningen var å øke effektiviteten og redusere den betydelig overkapasiteten i produksjonen. På 80-tallet var det år om annet et betydelig kraftoverskudd, som ble solgt til Sverige for 2-3 øre/kWh. Når det kostet ti ganger så mye å bygge ut denne kraften, var ikke dette god butikk for Norge – og forbrukerne betalte regningen.

Etter dereguleringen stabiliserte prisen til forbrukerne seg. På grunn av inflasjonen sank den reelle prisen på kraft pluss nettleie, og i 2001 var den ifølge NVE 20-25 % lavere enn i 1990. I samme perioden økte imidlertid avgiftene, men til tross for dette betalte man i 2001 omtrent det samme for strømmen som i 1987. Det er ingen tvil om at forbrukerne tjente godt på dereguleringen gjennom 90-årene.

For å kunne forstå hvorfor strømprisene går opp i tørrår, er det nødvendig å forstå prisdannelsen i det nordiske spotmarkedet. I dette markedet settes prisen etter det dyreste kraftverket som er i drift. På en sommernatt, når forbruket er lavt, kan dette være et vannkraft eller atomkraftverk. Riktignok er det dyrt å bygge disse, men når de en gang er bygd er det billig å produsere strøm. På et slikt tidspunkt kan prisen være svært lav, kanskje under 10 øre/kWh, og kraftprodusentene tjener lite. På en normal vinterdag er det typisk gass- eller kullkraftverk som setter prisen som da kanskje blir 15-20 øre/kWh. Men på kalde vinterdager kan det bli nødvendig å starte opp gassturbiner eller kraftverk som fyres med olje, og prisen går opp i 60-80 øre/kWh. Da tjener selvfølgelig vannkraftprodusentene mye penger, og dekker dermed de høye investeringskostnader.

I tørre perioder som høsten 2002 er problemet at det kan bli for lite vann. Det er da stor sannsynlighet for at det må produseres mye kraft i blant annet oljefyrte kraftverk, og dette drar opp prisen allerede før det faktisk skjer. De høye prisene gir et kraftig signal til forbrukerne om å bruke mindre. Det gir også et signal til produsentene om å utnytte alle muligheter for økt produksjon. For eksempel ble det tatt i bruk varmekraftverk som var midlertidig nedlagt i Sverige. Til sammen reddet slike mekanismer situasjonen i fjor vinter. I et deregulert kraftmarked er det kraftprisen som bestemmer om det bygges ut ny kraft. Kraftprisen må sannsynligvis være opp mot 25 øre/kWh (uten nettleie og avgifter) for at utbygging skal være lønnsom. Dette tilsvarer priser til forbruker på over 40 øre pluss nettleie med dagens avgiftsnivå. Utbyggeren må ha en forventning om at kraftprisen i gjennomsnitt kommer til å være tilstrekkelig høyt i de første 5-10 årene etter at kraftverket er ferdig. Et slikt prisnivå har kun forekommet sporadisk fram til høsten 2002, og kraftutbygging har ikke vært lønnsomt.

Problemet er at for å få en forventet pris som gjør en investering attraktiv, kan prisene bli svært høye i tørrår. Hvis for eksempel prisene i gjennomsnitt må stige 5 øre i normalår, stiger de ikke bare 5 øre i tørrår, men det mangedobbelte. Hvor høye de faktisk blir avhenger av mange faktorer, men de kan lett bli høyere enn i fjor vinter og over lengre perioder.

Så hva har vi fått ut av dereguleringen? I gjennomsnitt har vi fått lavere priser. Det er sannsynlig at en gjennomsnittlig husholdning har spart minst 500-1000 kroner årlig mellom 1991 og 2000. Men samtidig kan prisene blir svært høye i tørrår. Hva kan vi som forbrukere gjøre for å beskytte oss mot disse variasjonene?

For å beskytte deg mot høye priser i tørrår kan du velge en flerårskontrakt. Dette betyr at du får en fast pris for ett, to eller tre år. Totalt sett betaler du kanskje noe mer, men du beskytter deg mot eventuelle store prisøkninger. Det kan sammenlignes med fastrente – hvis du ikke er veldig heldig med valg av tidspunkt er det litt dyrere, men du unngår de store overraskelser. Prisforskjellen blir som en forsikringspremie. Og dette er ikke vanskelig. Man kan bare ta en telefon til sin kraftleverandør og be om fastpris.

Vil du spandere litt mer tid, så kan det lønne seg å ta en titt på Konkurransetilsynets websider og sammenligne priser. Selv om det antagelig ikke er det beste tidspunktet akkurat nå, kan det være en forsikring for de som er redd for at det kommer en stor smell i vinter.

Hvorfor er det så få norske forbrukere som har valgt fastpris? Antagelig er det to hovedårsaker:

  • Konkurransetilsynet har tidligere fokusert alt for mye på den variable kraftprisen, noe som har lite hensikt når den kan endres med to ukers varsel. De har heldigvis endret praksis, og nå er det enkelt å sammenligne alle typer  kontrakter.
  • Kraftleverandører er tilbakeholdende med å anbefale fastpris. Hvis det skulle komme en periode med mye regn etter-på, ville de bli beskyldt for å ha lurt kundene. Et annet moment kan være at de er redd å tape penger på det selv. Kanskje det er behov for uavhengige kunderådgivere?

Hvis du tåler at kraftprisen kan bli høy noen ganger, og spesielt hvis du har mulighet til å skifte varmekilde, så er spotpris et langt bedre alternativ enn variabel pris. Igjen, en telefon til kraftleverandøren er alt som skal til.

Det nordiske kraftmarkedet fungerer i det store og hele bra, og forbrukerne har i mange år nytt godt av dette, om enn kanskje ubevisst. Krisestemningen sist vinter var i stor grad mediaskapt. Det var ingen rasjonering, ”krisen” var en uventet høy pris. Det vi trenger er mer forbrukeropplysning, og ikke bare når prisene er høye. Skal man inngå en fastkraftkontrakt, er det tross alt best å gjøre det når prisene er lave.




Foto: Mette K. Høiseth


Kontakt: