Til hovedinnhold
Strømbrudd til milliarder – er det akseptabelt?
Relaterte tema

Publisert 2. juni 2005

Omfattende strømbrudd i USA/Canada, London, Syd-Sverige/Sjælland og Italia har satt søkelyset på hvor sikker elforsyningen er. Vil dette kunne hende i Norge? Er dette prisen vi må betale når markedsøkonomien slippes løs på et samfunnsgode vi har gjort oss helt avhengige av? Vi tar ikke mål av oss her å gå verken i bredden eller i dybden, men å peke på noen utviklingstrekk siden Energiloven trådte i kraft fra 1991.

Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24) konkluderte bl a med : ”Dagens samfunn er mer sårbart enn før. En svikt i noen få avgjørende samfunnsfunksjoner kan føre til at store deler av samfunnet får omfattende problemer. Svikt i telekommunikasjon og kraftforsyning kan virke spesielt lammende på samfunnet”.

Beskrivelsen er treffende for det vi har sett og hørt gjennom media om de nevnte strømbrudd. To forhold gjør det norske elkraftsystemet mer robust enn andre lands. Større spredning av produksjonen og vannkraftens raske reguleringsevne gjør at vi lettere kan avgrense en feil og raskere få systemet opp igjen i tilfelle det skulle falle sammen. Vi har et litt mer robust system, men langt fra noen garanti for at et omfattende strømbrudd ikke kan skje.

Hva koster avbrudd?
I et samarbeid mellom SINTEF Energiforskning, Samfunns- og næringslivsforskning, NVE, sluttbrukere og energibedrifter er det gjennomført et større forskningsprosjekt for å kartlegge kostnadene knyttet til strømavbrudd. Det viser at strømbrudd og spenningsforstyrrelser årlig koster norske sluttbrukere i størrelsesorden 1,7 milliarder. Da er ikke nettselskapenes kostnader knyttet til feilsøking, feilretting og gjenoppretting av forsyningen tatt med. Undersøkelsen viser også at avhengighet og verdi av pålitelig elforsyning har økt markant gjennom de siste 30 år, betydelig mer enn hva som kan forklares av generell prisstigning. Kostnadsestimatet er knyttet til de ”mange små” avbruddene vi opplever, store hendelser er ikke tatt med.

Hva så med de store hendelser, de vi så langt har trodd det går lenge mellom hver gang vi opplever? Legger vi kostnadsundersøkelsen til grunn og antar at Oslo og deler av Østlandet får et strømbrudd på 4-5 timer, vil dette beløpe seg til et sted mellom 1/2 og 1 milliard. Da har vi ikke regnet med de ulemper og trusler mot liv og helse som skjer når folk sitter fast i heiser, undergrunnsbaner og tunneler, eller at trafikken står på grunn av mørklagte trafikklys.

Fra overinvestering til balansekunst
Aktørene i elmarkedet ønsker å utnytte transportmulighetene i elnettet maksimalt. Markedet gir større endringer i det daglige flytmønsteret i nettet enn i det gamle regimet, både innenlands og på tvers av landegrenser. Nettforsterkninger forsinkes og fordyres av en omfattende konsesjonsprosess. Resultatet er økt press på å utnytte det nettet som er der.

La oss bruke et forenklet bilde hvor driften av nettet liknes med å vandre langs kanten av et stup. I det gamle regimet holdt man en god og trygg avstand til stupet. Nettet ble ikke belastet mer enn at det tålte utfall av en eller flere viktige linjer. Dette ga sikker drift, men kapasitet som ikke utnyttes annet enn som reserve er kostbart.

Nå tenkes det i kostnader. På den ene siden vil restriksjoner på utnyttelse av nettet gi aktørene tapte inntekter og kundene høyere kraftpriser. På den annen side vil en hard utnyttelse av nettet øke risikoen ved feil, med omfattende avbrudd og store kostnader som mulig resultat. Balansekunsten under et markedsregime består i å minimalisere summen av disse to kostnadselementene. Hvor nær stupet vi skal bevege oss vil variere. Er aktørenes økonomiske interesser store nok, vil vi til tider balansere helt ute på kanten.

Ender balansekunsten som ekstremsport?
I et markedsregime vil avstanden til kanten av stupet hele tiden variere. I nettdriften er det ikke trivielt å fastlegge avstanden til stupkanten. Spesielt når nettet presses hardt er det viktig å vite hvor nær kanten av stupet vi er. Mye av dagens forskning fokuserer nettopp på bedre verktøy for kontinuerlig overvåking, samt varsling dersom man er faretruende nær et mulig sammenbrudd. Noe av dette er allerede tatt i bruk. En del av balansekunsten er å kunne ta seg inn igjen hvis en sklir. I nettdriften gjøres dette ved hurtig å koble bort last eller produksjon, for dermed å kunne stoppe en utvikling som ville resultert i omfattende avbrudd.
 
En annen mekanisme er knyttet til behovet for å verne dyre komponenter i nettet mot ødeleggelse på grunn av feilstrømmer eller unormalt høye spenninger som de ikke er konstruert for å tåle. Derfor er det installert vern som automatisk kopler bort anleggsdeler når slike strømmer og spenninger opptrer. Når vernet er riktig innstilt, kopler det ut når det skal, men lar være ellers. Dersom vernet kopler ut viktige anleggsdeler når det egentlig er unødvendig, kan en liten feil utvikle seg til et omfattende avbrudd. Rapporter fra den siste tids hendelser kan tyde på at for noen av disse hadde feil innstilt vern en betydelig del av skylden.

Praksis i dagens markedsregime er at vi tøyer grenser (går nær stupet) når sjansene for avbrudd er små, overvåker grensene nøye, og stoler på muligheter til å begrense omfanget ved automatiske tiltak dersom en kritisk situasjon opptrer. Hvor langt kan vi drive dette? Er vi i ferd med å drive en form for ekstremsport, å balansere på stupet slik at et par små feil til sammen kan gi de store avbrudd, også i Norge?

De store få og de mange små
I øyeblikket er oppmerksomheten konsentrert om de store avbrudd og mulige tiltak for å unngå og begrense omfanget av slike hendelser. Det bør likevel ikke ta oppmerksomheten bort fra de mange små som årlig summerer seg til store beløp når vi legger undersøkelsen om avbruddskostnader til grunn. Det er stilt spørsmål om flere års fokus på omorganisering og rasjonalisering i elbransjen har ført til at man har nedprioritert vedlikehold og fornyelse av nettet. Dette kan føre til flere strømavbrudd fordi komponentene i nettet ikke lenger tåler de påkjenninger de er utsatt for. For å motvirke en slik utvikling holder NVE nettselskapene til en viss grad i ørene gjennom den såkalte KILE-ordningen (Kvalitetsjusterte Inntektsrammer ved Ikke Levert Energi). Denne ordningen bygger på de tallene som ble funnet i undersøkelsen om avbruddskostnader, og den gjør at nettselskapenes inntekter blir gjort avhengig av leveringspåliteligheten i nettet. Noe forenklet kan vi si at dersom nettselskapet leverer dårlig spenningskvalitet og mange avbrudd, skal kundene bli kompensert for dette i form av lavere tariff enn de ellers ville ha fått. Ordningen medførte at NVE i 2002 avkortet nettselskapenes inntekter med 470 millioner kroner på grunn av avbrudd i forsyningen. For tiden omfatter ordningen avbrudd med varighet lengre enn 3 minutter. Det betyr at kunder i praksis kan oppleve mange strømbrudd eller problemer med spenningen som har kortere varighet enn 3 minutter uten at dette får noen konsekvenser for leverandøren av varen, nettselskapene. For kunder som er følsomme for slike hendelser, og som ikke har egen lokal avbruddsfri reserveforsyning vil også kortvarige avbrudd medføre store ulemper og kostnader.

Forskjellsbehandling er regelen – og ikke til å unngå
I følge Energilovens ånd så vel som dens bokstav gjøres det forskjell på kunder. Leveringspåliteligheten bør være størst for de kunder som har de høyeste avbruddskostnader. Dette er slik nettselskapene skal planlegge sine investeringer og sin drift, sier loven og dens forskrifter, og NVE passer på at den følges. Det skal altså være forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker når det gjelder strømmen. I deler av nettet hvor det er betydelig innslag av kundegrupper som omfatter industri, handel og tjenester skal det være bedre pålitelighet enn der det er mest jordbruk og alminnelig forsyning.

Ulik påkjenning fra vær og vind på vårt kraftnett gir betydelige forskjeller i leverings-påliteligheten i vårt langstrakte land. Omfattende avbrudd kan skyldes ekstreme klimapåkjenninger, slik vi opplevde det under nyttårsorkanen i 1992 på Nord-Vestlandet og i Trøndelag. Da skyldes ikke avbruddene hard utnyttelse av overføringsnettet, men at det ikke tåler ekstreme påkjenninger fra naturkreftene. Å dimensjonere nettet til å tåle slike påkjenninger vil bli for dyrt, men det finnes tiltak for å begrense skader og korte ned avbrudd.

Lærer vi av historien?
Vi vil aldri komme i den situasjon at det ikke skjer avbrudd i strømforsyningen. Prinsipielt sett ville det også være galt fordi det ville koste for mye å sikre seg for mye. Den kontinuerlige registreringen av feil, avbrudd og avbruddskostnader som nå gjøres i elforsyningen er å lære av historien. Og med en hensiktsmessig regulering av nettselskapene kan vi da styre leveringspåliteligheten til et målt nivå som svarer til den verdi vi selv gjennom avbruddskostnader setter på en stabil og sikker strømleveranse. Vi tror dette er et fornuftig prinsipp, men at det fortsatt gjenstår både teoretiske og praktiske utfordringer før vi er i mål:

  1. Hvor hardt kan nettet presses før vi opplever hyppigere avbrudd med omfang og konsekvenser som er samfunnsmessig uakseptable?
  2. Vi er – på godt og vondt – knyttet sammen med våre naboer på tvers av landegrenser. Hvordan får vi det beste ut av dette naboskapet?
  3. Dramatiske hendelser knyttet til byer og befolkningssentra må ikke ta opp-merksomheten bort fra de mange avbrudd som er mindre i omfang, men som kan være ubehagelig nok for de som rammes.

Et hjertesukk til slutt. Liten og synkende rekruttering til faget gir grunn til bekymring. Hvor er morgendagens balanse-kunstnere?


Korrosjon på høyspenningsliner kan forårsake alvorlige strømbrudd.


Tekst: Professor Arne T. Holen, NTNU og forskningssjef Petter Støa

Foto: Harald Danielsen og Mette K. Høiseth