Til hovedinnhold

Mangelen på tilsig til kraftverksmagasinene i høst avdekket utfordringene i et vannkraftsystem og har skapt sjokkbølger i det norske folk. Plutselig var det fare for rasjonering på en vare som alle har tatt som en selvfølge, og prisene føyk i været til et nivå som ingen kunne forestille seg.

Blant den indre krets av fagfolk i kraftbransjen kom nok ikke "kraftkrisa" som noen stor overraskelse. I et kraftsystem hvor den årlige produksjonskapasiteten kan svinge så mye som +/- 30 TWh i forhold til normalen, kommer det av og til et kriseår eller to. I de siste ti årene har sannsynligheten for at en slik situasjon skal oppstå økt betydelig på grunn av manglende nyutbygging. Reduksjon av overkapasitet var en målsetting ved innføringen av energiloven i 1992. I dag spør vi oss om reduksjonen har gått for langt og om de nye rammevilkårene i kraftbransjen gir tilstrekkelige insitamenter til utbygging av ny produksjonskapasitet.

SINTEF og NTNU har i en artikkel i Dagens Næringsliv 10. februar 2003 tatt til orde for å innføre en form for langsiktig, finansiell fastpriskontrakt for vanlige kunder, og at avvik fra avtalt forbruk avregnes etter løpende spotpris. Muligens bør så mye som 80 til 90% av kundene ha denne typen kontrakt, mens resten bare kan ligge i spotmarkedet. Dette vil bidra til at det store flertallet av kundene får vesentlig mer forutsigbare strømregninger, samtidig med at motivet for sparing opprettholdes i knapphetssituasjoner. Kundene må regne med å betale en "premie" for risikoavlasting. I tillegg foreslo vi at en bør vurdere
å gi kundene økonomisk kompensasjon fra kraftleverandøren ved rasjonering eller andre mekanismer, som gjør at magasinene ikke tømmes. Dette vil gi kraftbransjen mer forutsigbare inntekter på lang sikt, og de ser en økonomisk risiko når magasinene kjøres tomme. Dermed øker motiveringen for nyutbygging.

Viktige utfordringer i det norske energisystemet er å effektivisere og skape fleksibilitet på brukersiden og skaffe nok rein kraft til en rimelig penge på produksjonssiden. Her ligger det mange utfordringer som krever betydelig FoU-innsats. Utvikling av fremtidens systemer for utnyttelse av vind, bioenergi, solenergi, naturgass, hydrogen, kraft fra havet og små vannfall er noen aktuelle tema. De norske kraftselskapene har god mulighet til å drive industriutvikling basert på nye teknologier, dersom de satser på FoU og utvikling av nye forretningsområder.

Norge har en stor utfordring på FoU-siden. Norge hadde en FoU-satsing i 2001 på 1,7% av BNP, mens Sverige og Finland lå på henholdsvis 4,3 og 3,4%. For at Norge skal nå OECD-snittet innen 2005, som er regjeringens offisielle målsetting, må nivået på de årlige FoU-investeringene økes med 8,5 milliarder kr i løpet av 2 år. Næringslivet må ta en stor andel av denne økningen.

Det er naturlig at kraftbransjen deltar i å utvikle samfunnet i ønsket retning. Da blir investering i FoU et sentralt virkemiddel. Det er nok av utfordringer som skal løses, og disse gir tilsvarende mange muligheter til industrivekst.

Sverre Aam
Adm. direktør