Til hovedinnhold

Strømforbruket gikk ned til tross for sprengkulde. Med galopperende strømpriser og rasjonering i sikte, hadde vi ikke noe valg. Men etter det første sjokket økte forbruket igjen og prisene nådde nye høyder. Aksjekursene var ikke det mest interessante i avisene - det var kolonnene med billigst og dyrest strøm.

For ett år siden varslet forskningsjef Petter Støa hos SINTEF Energiforskning "Strømkrise om få år" i en avisartikkel i Dagbladet.
- At norsk energibalanse blir satt på en tøff prøve, er ikke overraskende. Etter dereguleringen i 1991 har elforbruket økt (og øker) jevnt, mens produksjonskapasiteten har vært konstant.

Hvorfor krise akkurat dette året?

- Vet ikke. Den kunne like gjerne kommet i fjor eller neste høst eller året etter det. Krisen kommer når værgudene vil. En unormalt stabil tørr og kald høst og vinter er det som skal til. Årlig produksjonskapasitet til det vidunderlige rene norske vannkraftsystemet svinger voldsomt med hvor mye det regner - fra 90 TWh til 150 TWh med 118 TWh som utgangspunkt i et "normalt" år. Husk at et gasskraftverk bidrar med rundt 5 TWh.

Hva med oppdekkingsplikten?

- Fram til 1991 styrte det offentlige utbyggingen av produksjonskapasiteten og la bevisst inn en romslig overkapasitet for å sikre at vi skulle oppleve "tørrårskriser" sjelden, faktisk så sjelden som hvert 30. år. Denne sikkerheten koster noe og regningen tok storsamfunnet. Med markedsreguleringen skal aktørene øke produksjonskapasiteten når det er bedriftsøkonomisk forsvarlig, noe som på godt norsk betyr stabil høy pris på el over tid. Prisen har vært relativt stabil, men lav i denne perioden. Derfor ingen utbygging av ny produksjonskapasitet – stadig mindre overkapasitet – og økt hyppighet av "tørrårskriser".

Vi har nytt godt av lave priser på el fra miljøvennlig vannkraft. Allikevel har markedsreguleringen økt sannsynligheten for at dagens situasjon blir det normale? Hva kan vi gjøre?

- Øke kapasiteten ved å bygge nye kraftverk. Det koster, men vil nesten fjerne faren for kriser. Tre gasskraftverk må til for å få oss tilbake til situasjonen i 1991. Eller vi kan øke importkapasiteten på forbindelsene til utlandet. Eller vi kan senke energiforbruket vårt.

- Det mest aktuelle er kanskje likevel å la markedet jobbe fram løsningen for oss. Høyere priser vil tvinge dem som kan til å søke alternativer. Flere varmepumper og bruk av parafin og ved til oppvarming, vil bidra til å lette energibalansen. Da slipper vi unna de ekstreme prisene og rasjonering. Ikke en rasjonell økonomisk gevinst over tid kanskje, men en investering i en sikker varmeleveranse.

Differensiert prissystem har vært nevnt. Hvilke fordeler og ulemper innebærer dette?

- Ulempene er primært knyttet til behovet for mer infrastruktur (målere, avregningssystem, oppfølging, kontroll) og faren for ikke å oppnå det en vil uten uønskede sideeffekter. Det er sjelden vanskelig å finne eksempler på uheldige konsekvenser av en i utgangspunktet positiv prisdifferensiering.

Hvor skal grensen gå, opp til 20 000 kWh?
- Det er vanskelig å si. En generell ordning vil gi rabatt på de første kWh både til fattige og rike. De med forbruk under 20 000 kWh vil miste alle insentiv til sparing, mens det sannsynligvis vil dempe sløsing hos storforbrukere.

Hva med maksimumspris på kraft?

- Maksimalpris er et inngrep i markedet som i hvert fall ikke bidrar til økt utbygging eller motiverer for sparing hos forbruker.

Dere har foreslått "industritariff" til forbrukere som et bedre alternativ.

- Til fast pris får du forhåndsbestilt den strømmengden du tror du vil trenge de neste tre til fem årene. Du vet hva en kilowattime koster i lang tid framover. Dette er en deling av risikoen mellom produsenter og forbrukere. Bruker du mindre strøm enn du har forhåndsbestilt, selger du kraften tilbake til leverandøren. Og det til markedspris, slik industrien har gjort i vinter. Desto mindre vann det er i magasinene, desto høyere blir markedsprisen. Da blir det god butikk for deg og meg å spare strøm. Bruker du mer enn den avtalte strømmengden i året, må du betale ekstra for hver kilowattime overforbruk. Denne strømmen må du betale markedspris for. Med andre ord vil det svi på pungen å bruke for mye strøm i et tørrår.

Fast pris gir altså forutsigbare priser og bestilt strømmengde holder til normalt forbruk i normale år. Hvordan finne riktig pris på langtidskontraktene?

- Det er tusenkroners-spørsmålet. Hvordan hindre at forbrukerne blir overkjørt, når kraftbransjen sitter med kunnskapen om hva produksjon og sikre leveranser koster. Hva er en fornuftig pris på det risikopåslaget leverandøren trenger for å bære oss gjennom tørrårskriser uten å tape penger?

- En mulighet er å opprette et offentlig organ med ansvar for å informere forbrukerne om hva som er et fornuftig prisnivå. Alternativet er at forbrukerne slår seg sammen og med kyndig veiledning selv forhandler fram gode avtaler. Denne avtaleformen kan gjennomføres med dagens strømmålere, men kan videreutvikles ved hjelp av moderne elektroniske kWh målere og automatisert utstyr for toveis kommunikasjon mellom kunde og netteier.

Foto: Mette K. Høyseth

Kontakt:

Petter Støa


Lekfolkskonferanse
I en lekfolkskonferanse får 16 vanlige mennesker, gjennom egne studier og dialog med eksperter, mulighet til å sette seg inn i et viktig samfunnsspørsmål og si sin mening om det. Lekfolkenes uttalelse blir overlevert politiske myndigheter, som et innspill til politikernes videre arbeid med det aktuelle spørsmålet.

Teknologirådet arrangerte en lekfolkskonferanse i Oslo 14, 15 og 17 februar. 16 utvalgte lekfolk diskuterte fremtidens boligoppvarming med et bredt sammensatt ekspertpanel. Forskningsjef Petter Støa fra SINTEF Energiforskning var en av ekspertene som deltok der.

Her er rådene fra lekfolkspanelet, som leverte sin innstilling til Olje- og energiminster Einar Steensnæs 17 februar:

Vanlige brukere krever radikale endringer i energipolitikken:

  • Leveringsplikt på strøm
  • El-avgiften må gå til energifond for å gi folk mulighet til bedre oppvarmingsløsninger
  • Byggeforskriftene bør skjerpes kraftig