Sammendrag
Avbøtende tiltak for å redusere dødelighet hos fugl i tilknytning til kraftledninger (kollisjon og elektrokusjon - elektrisk sjokk/støt), har vært et sentralt tema i mange år både på grunn av øko-nomiske konsekvenser av strømutfall, og de biologiske og artsspesifikke konsekvenser ekstra dødelighet kan ha. Foreliggende statusrapport om temaet diskuterer økologiske/biologiske og tekniske/økonomiske muligheter og begrensninger fra et norske perspektiv.
Både kollisjoner med kraftledninger og elektrokusjon er sterkt arts-, steds- og årstidsspesifikke ulykker. Det er derfor viktig at fremtidig forskning blir mer steds- og artsspesifikk i tilnærmingen til problemløsninger, og at tiltakene mer faktabaserte: 1) Hvilke arter er mest utsatt (målarten(e); 2) hva er beste design av merking i forhold til å redusere kollisjonsrisiko hos målarten(e); 3) hva er suksessraten eller sannsynligheten for å redusere dødelighet basert på den økonomiske in-vestering knyttet til merking av kraftledninger. Gjennom slik kunnskap blir det enklere å argu-mentere for nytteverdien til avhjelpende tiltak, det være seg miljømessig eller monetært. Kunn-skap om bestandsmessige konsekvenser av ekstra dødelighet hos fugl som skyldes kollisjon og elektrokusjon er så godt som fraværende, og vil være et særlig viktig fokusområde for fremtidig forskning.
Fysisk forstørrelse av fase- og/eller jordline gjennom en eller annen form for kjent merkemeto-dikk, har for enkelte arter ført til redusert kollisjonshyppighet. Generell merking ved nybygging av kraftledninger kan forsvares i områder der det er kjente kollisjonspunkter («hot spots»), mye fugl (eksempelvis våtmarksområder), ved kryssing av opplagte ledelinjer (f.eks. elver, trange daler og sund), når linene krysser lokale trekkveier mellom funksjon- og ressursområder (f.eks. hekkeplass og næringsområde), og der det oppholder seg mange dagaktive arter og arter kjent for å kollidere (f.eks. svaner og traner). For å øke kunnskapen om når og hvor det bør merkes, er det behov for mer data om arts- og stedsspesifikk kollisjonsrisiko og artsspesifikke atferdsre-sponser i forhold til ulike merkingstyper. For enkelte arter vil det trolig ikke finnes gode løsninger («no cure species») bortsett fra jordkabling. Lang skumringsperiode og svært kort daglengde, slik som i Nord-Europa og Norge gjennom vinterhalvåret, gir små muligheter for å redusere dø-delighet hos eksempelvis hønsefugl, som er dokumentert å være spesielt utsatt for kollisjons-ulykker.
Foreliggende rapport fokuserer eksisterende nett, og tiltak som går på hvor ledningen bør plas-seres i terrenget og andre forhold som bare kan tillegges vekt ved nybygging, er derfor ikke behandlet. Det er imidlertid liten tvil om at de beste forebyggende tiltak mot fuglekollisjoner opp-nås gjennom et godt trasevalg.
Elektrokusjonsfare hos fugl er primært knyttet til kraftforsyningsstrukturer i nettsystemer fra 66 kV og nedover, og kunnskapen om hvilke tekniske konstruksjoner som fører til elektrokusjons-ulykker er betydelig. Imidlertid er variasjonene i teknisk utforming av distribusjonsnettene stor, med begrenset nasjonal og internasjonal standardisering. Likevel er forutsigbarheten i forhold til hvilke strukturer som i prinsippet er potensielle elektrokusjonsfeller høy. I Norge er det langt igjen før det er gjennomført tiltak som kan gjøre en forskjell når det gjelder dagens omfang av elektro-kusjonsulykker hos fugl. Anbefalinger gitt allerede for 25 år siden er ikke fulgt opp, og mye av årsaken til elektrokusjonsdødelighet hos fugl i Norge skyldes at eksisterende informasjon og løsninger ikke er implementert.
Både kollisjoner med kraftledninger og elektrokusjon er sterkt arts-, steds- og årstidsspesifikke ulykker. Det er derfor viktig at fremtidig forskning blir mer steds- og artsspesifikk i tilnærmingen til problemløsninger, og at tiltakene mer faktabaserte: 1) Hvilke arter er mest utsatt (målarten(e); 2) hva er beste design av merking i forhold til å redusere kollisjonsrisiko hos målarten(e); 3) hva er suksessraten eller sannsynligheten for å redusere dødelighet basert på den økonomiske in-vestering knyttet til merking av kraftledninger. Gjennom slik kunnskap blir det enklere å argu-mentere for nytteverdien til avhjelpende tiltak, det være seg miljømessig eller monetært. Kunn-skap om bestandsmessige konsekvenser av ekstra dødelighet hos fugl som skyldes kollisjon og elektrokusjon er så godt som fraværende, og vil være et særlig viktig fokusområde for fremtidig forskning.
Fysisk forstørrelse av fase- og/eller jordline gjennom en eller annen form for kjent merkemeto-dikk, har for enkelte arter ført til redusert kollisjonshyppighet. Generell merking ved nybygging av kraftledninger kan forsvares i områder der det er kjente kollisjonspunkter («hot spots»), mye fugl (eksempelvis våtmarksområder), ved kryssing av opplagte ledelinjer (f.eks. elver, trange daler og sund), når linene krysser lokale trekkveier mellom funksjon- og ressursområder (f.eks. hekkeplass og næringsområde), og der det oppholder seg mange dagaktive arter og arter kjent for å kollidere (f.eks. svaner og traner). For å øke kunnskapen om når og hvor det bør merkes, er det behov for mer data om arts- og stedsspesifikk kollisjonsrisiko og artsspesifikke atferdsre-sponser i forhold til ulike merkingstyper. For enkelte arter vil det trolig ikke finnes gode løsninger («no cure species») bortsett fra jordkabling. Lang skumringsperiode og svært kort daglengde, slik som i Nord-Europa og Norge gjennom vinterhalvåret, gir små muligheter for å redusere dø-delighet hos eksempelvis hønsefugl, som er dokumentert å være spesielt utsatt for kollisjons-ulykker.
Foreliggende rapport fokuserer eksisterende nett, og tiltak som går på hvor ledningen bør plas-seres i terrenget og andre forhold som bare kan tillegges vekt ved nybygging, er derfor ikke behandlet. Det er imidlertid liten tvil om at de beste forebyggende tiltak mot fuglekollisjoner opp-nås gjennom et godt trasevalg.
Elektrokusjonsfare hos fugl er primært knyttet til kraftforsyningsstrukturer i nettsystemer fra 66 kV og nedover, og kunnskapen om hvilke tekniske konstruksjoner som fører til elektrokusjons-ulykker er betydelig. Imidlertid er variasjonene i teknisk utforming av distribusjonsnettene stor, med begrenset nasjonal og internasjonal standardisering. Likevel er forutsigbarheten i forhold til hvilke strukturer som i prinsippet er potensielle elektrokusjonsfeller høy. I Norge er det langt igjen før det er gjennomført tiltak som kan gjøre en forskjell når det gjelder dagens omfang av elektro-kusjonsulykker hos fugl. Anbefalinger gitt allerede for 25 år siden er ikke fulgt opp, og mye av årsaken til elektrokusjonsdødelighet hos fugl i Norge skyldes at eksisterende informasjon og løsninger ikke er implementert.