Til hovedinnhold

...men sammen så veie vi fleire tonn!

...men sammen så veie vi fleire tonn!

Forskningssjef
Publisert 4. november 2014

Om vi liker det eller ikke, havbruksnæringa i Norge har utfordringer som gjør det vanskelig å få til den veksten mange av oss ønsker.

Det er langt fram til målet om 3 millioner tonn laks i 2020 når vi vet at vi i 2013 høstet mindre laks enn i 2012 og sannsynligvis vil gjøre det samme i 2014. Den sterkeste stopperen for videre vekst er for tiden lakselus-situasjonen, som oppfattes som så alvorlig at den alene setter næringens "licence to operate" under sterkt press.

Det er færre og færre medikamenter som virker godt, og næringen trenger gode løsninger for å bruke de som er virksomme på en effektiv måte. Dessuten trenger vi effektive ikke-medikamentelle metoder. Men hvordan ser den ikke-medikamentelle verktøykassa ut? Den fylles vel opp med nye løsninger, tatt i betraktning ressursene som settes inn i utviklingsarbeidet? Ja – det er et retorisk spørsmål, for det er mitt bestemte inntrykk at vi ikke får fram mange nok gode løsninger raskt nok til tross for at det blir satset mye penger. Også folk jeg snakker med i havbruksnæringa er mildt sagt bekymret for det de mener er manglende gjennombrudd i utvikling av nye ikke-medikamentelle løsninger og de peker på at det er for lite tyngde og retning på utviklingsarbeidet.

Da er det interessant å se hvordan de løser store felles teknologiutfordringer i andre næringer i Norge. Da flere store oljeselskaper og noen av deres leverandører trengte å få mer kunnskap om hvordan ekstreme farvann påvirker plattformer og skip, la de penger på bordet og engasjerte forskningsmiljø til å utvikle kunnskap som gjorde det mulig å forbedre designen på installasjonene og skipene slik at de kunne gå inn i nye områder på en trygg måte. Et annet eksempel er et samarbeid med felles finansiering fra ti av verdens største oljeselskaper som har gitt ny kunnskap om virkningen av oljesøl i det arktiske miljøet og om hvordan man kan forbedre responsen dersom det skjer oljesøl. Arbeidsmetoden er forbilledlig; enkeltselskaper samarbeider og engasjerer forskningsmiljøer for å framskaffe kunnskap som kan løse felles utfordringer som bremser utviklingen. Jeg liker begrepet som blir brukt om den felles innsatsen for å løse felles problemer – JIP eller Joint Industry Projects.

Nå har du selvfølgelig forstått hvor jeg vil: Jeg tror denne samarbeidsformen må til for å komme videre med utviklingen av nye ikke-medikamentelle metoder mot lakselus og å bruke medikamenter på en mer effektiv måte. Vi har for så vidt en JIP med lus som tema i Norge i Sea Lice Research Centre, som blant annet skal framskaffe grunnleggende kunnskap om lakselus - som vil være viktig for de som skal utvikle effektive ikke-medikamentelle metoder.

Men for å komme videre med utviklingen av de teknologiske løsningene må næringsaktørene sammen med leverandører og forskningsmiljøer utvikle en helhetlig forskningsstrategi som gir retning for utviklingsarbeidet med et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Jeg tror dessverre ikke det finnes "quick wins" her, det er viktig å kunne utvikle nødvendig kunnskap i faser på en mest mulig systematisk måte. Her ser jeg for meg at noen av de største oppdrettsselskapene i Norge går sammen, gjerne også sammen med FHF, og finansierer arbeidet. Hvis jeg skal fortsette henvisningen til Vømmøl, jeg tror ikke det hjelper med "littegrann hjølp", for det vil nok bare "gjer littegrann monn". Det må en kraftfull satsing til!

Jeg minner om at Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) i sin tid la penger på bordet for at forskningsmiljøene skulle samarbeide og utvikle vaksiner mot kaldtvannsvibriose og furunkulose. Det lyktes, vaksinene kom og det er bare å ta en titt på veksten i norsk havbruksnæring fra 1993 og framover for å se hvor viktig den tidens JIP var.

(Innlegget ble først publisert i fiskeribladet fiskaren)

comments powered by Disqus