Til hovedinnhold

Unngå byggskader på flate tretak

Unngå byggskader på flate tretak

Publisert 6. mars 2017

Flate tretak er svært utsatt for skader dersom de ikke bygges riktig eller rehabiliteres og etterisoleres på riktig måte.

Lekkasje
Bildet viser resultater av en utett himling. Her har det oppstått luftlekkasjer og kondensdannelser. Foto: SINTEF Byggforsk

Flate tretak må ha riktig oppbygging

Isolerte tretak må alltid bygges slik at de organiske materialene i den ferdige konstruksjonen kan kvitte seg med eventuell fuktighet. Dette gjelder både nybygg og ved rehabilitering av gamle tretak (oppgradering, etterisolering). Prinsippet har vært en rettesnor i moderne trehusbygging i mange år, og gjelder fortsatt. Vanligvis plasseres varmeisolasjonen helt eller delvis i takets hovedbæresystem.

Isolerte tretak må luftes/ventileres av to årsaker; for å sikre kald nok ytre takflate slik at man unngår snøsmelting og isdannelser, og for å ventilere bort uønsket fukt. For flate tretak er det spesielle utfordringer sammenlignet med skrå tak. Luftespalten som skal gi mulighet for ventilering av taket er horisontal, og man får derfor ikke hjelp av høyde- og temperaturforskjeller til å sikre kontinuerlig ventilering.

Luftingen er bare effektiv ved forskjeller i lufttrykk, altså når det er vind. Dette gir god nok lufting for å ventilere bort fuktighet. Taket oppnår imidlertid ikke nødvendigvis god nok ventilering til å unngå snøsmelting når det ligger tørr, isolerende snø på taket. Da vil nederste snølag tine, og man må sikre at smeltevannet ledes bort også når det er kuldegrader.

Dette er bakgrunnen for at SINTEF Byggforsk alltid har anbefalt innvendige, varme nedløp fra slike tak. Utvendige nedløp krever varmekabler, en løsning vi fraråder – også av energihensyn. Flate tretak kan med fordel bygges som et kompakt, uluftet tak, men da må både dampsperresjiktet og isolasjonen plasseres på oversiden av takets bæresystem (uten noe trevirke i isolasjonslaget).

Flate tretak må rehabiliteres riktig

I flate tretak er isolasjonen plassert mellom bjelkene/takstolene. Isolasjonstykkelsen varierer, avhengig av byggeår og takkonstruksjon. Riktig gamle tak har kanskje kun 5 cm tykke, sydde isolasjonsmatter. Tak fra 1960- og -70-tallet ble ofte isolert med 100–150 mm mineralull. Etter hvert ble det vanligere å fylle hele bjelkelagshøyden med isolasjon (200 mm). I dag isoleres det med hele 350 mm i slike tak.

Når isolasjonen bare delvis fylte bjelkelagshøyden, eller den var plassert mellom takstoler eller sperrebind, var det i praksis ingen vindsperre på oversiden. Luftinntaket var plassert i et takutstikk som hadde en utforming som et effektivt "utfellingskammer" for nedbør. Lufthastigheten i hulrommet over isolasjonen var lav, og risikoen for lekkasje av kald luft inn i isolasjonen var liten.

De fleste av disse takene er modne for oppgradering. Utgangspunktet er kanskje en nødvendig omtekking. Da bør man absolutt vurdere å samtidig etterisolere, hvis det ligger til rette for det. Dette må gjøres riktig. Husk at etterisolering alltid fører til temperaturendring i den opprinnelige konstruksjonen.

Med redusert varmetap gjennom taket blir materialene i den kalde delen av taket enda kaldere enn før. Det relative fuktnivået i materialene øker, samtidig som redusert varmetap også reduserer uttørkingshastigheten på eventuell overskuddsfukt i konstruksjonen. Slik overskuddsfukt kan komme via luftlekkasjer fra innvendig side. Det innebærer at det blir enda viktigere enn før å unngå unødvendige luftlekkasjer med påfølgende kondensproblemer, og det blir like viktig som før å sikre lufting av taket for å evakuere eventuell fukt.

Følgelig er det ved etterisolering også nødvendig å ha kontroll med lufttettheten i taket. Utskifting av dampsperresjiktet kan være nødvendig, hvis ikke himlingen er kledd med tette plater som sikrer mot luftlekkasjer. På utsiden av isolasjonslaget bør det om mulig monteres et kontinuerlig vindsperresjikt.

Det kan være fristende å fylle alle hulrom med isolasjon i slike takkonstruksjoner. SINTEF Byggforsk advarer sterkt mot dette. Da endres hele takkonstruksjonen fra å være et luftet tretak til å bli et kompakt (uluftet), isolert tretak. Alle trematerialene i taket ligger innbygget mellom en diffusjonstett dampsperre på innsiden og en diffusjonstett taktekning (asfaltbelegg eller takfolier) på utsiden. Kommer det fukt inn i en slik konstruksjon, kan det ikke tørke ut igjen. Fukt akkumuleres, og til slutt blir fuktnivået høyt nok til av trematerialene kan begynne å mugne og råtne.

Samme problemstilling møter vi i forbindelse med oppfôrede tretak på betongdekke. Dette var en vanlig konstruksjon på bl.a. boligblokker på 1950- og 1960-tallet. Heller ikke her må man falle for fristelsen til å fylle hele takkonstruksjonen med isolasjon. Mange av disse takene er allerede etterisolert noe. Fuktteknisk sett, vil et langt bedre alternativ til å etterisolere inne i det oppforede tretaket, være å fjerne hele tretaket og erstatte det med isolasjon og tekning. På denne måten etablerer man et "vanlig" kompakt tak med isolasjonstykkelser som tilfredsstiller dagens nybyggkrav.


Figuren viser prinsipiell oppbygging av kompakte tak i dag. Gamle oppfôrede tretak bør bygges om til slike tak.
Ill.: Byggforskserien 525.207

-

comments powered by Disqus