Gjennom intervjuer med voksne personer med nedsatt funksjonsevne finner dette prosjektet at transport utgjør en reell utfordring både på veien inn i arbeidslivet og i arbeidshverdagen, samtidig som transport kan bidra til å skyve personer ut av arbeidslivet. For det første har informantene i varierende grad opplevd transport som en barriere på veg inn i arbeidslivet. Flere av informantene forteller at de opplevde liten grad av tilrettelegging da de var studenter, og enkelte måtte avslutte studiene på grunn av vansker med å komme seg til studiestedet. Videre forteller informantene om en kritisk prosess knyttet til jobbsøking og bevisste refleksjoner rundt hvilke transportmuligheter ulike jobbtilbud ga.

Transport utgjør for det andre en utfordring når man står i arbeid. De aller fleste bruker egen bil til og fra jobb, og betrakter bilen som det eneste alternativet. Dette gjør at informantene i stor grad vektlegger parkering som en viktig del av reisekjeden. Transport spiller også en viktig rolle i utførelsen av egne arbeidsoppgaver, og kan gjøre det slitsomt å delta på møter og arrangementer. Videre legger vansker knyttet til transport visse føringer på forholdet til arbeidsgiver og kolleger. De fleste informantene gir i liten grad inntrykk av at arbeidsgivere har bidratt til å legge til rette for deres arbeidsdeltakelse, og tror dette skyldes at arbeidsgiver ikke evner å sette seg inn i deres situasjon. Flere informanter forteller videre at de opplever mer støtte og større forståelse blant kolleger enn hos arbeidsgiver. Kolleger er én gruppe av gode hjelpere som flere av informantene avhenger av i sin arbeidshverdag.

For det tredje kan utfordringer knyttet til transport påvirke muligheten til å forbli i arbeid. Flere informanter understreker hvor viktig arbeidsdeltakelsen er for deres livskvalitet, samtidig som de forteller at de har sluttet i tidligere jobber fordi det har blitt for krevende. Transport er en ekstrabelastning som stjeler energi i arbeidsdagen. Informantene bruker mye tid og energi på å få dagen til å gå rundt, og er ofte avhengige av at alt skal klaffe for at arbeidsdagen og dagen for øvrig skal fungere.

Fordi de aller fleste informantene kjører bil til jobb og ikke betrakter andre alternativer som reelle, utgjør bilstønaden og grunnstønaden de viktigste støtteordningene for transport blant informantene. Den tilpassede bilen gir disse personene større fleksibilitet i en krevende hverdag, og gjør at de kan bruke mindre energi på transport og mer på jobb og andre ting. Grunnstønaden som skal dekke utgifter knyttet til bilholdet betraktes som kjærkommen, men utilstrekkelig. TT-ordningen benyttes beredskapsordningen, og det er også litt forvirring knyttet til hvordan ordningen fungerer, hvilke rettigheter man har og til hvilke formål den kan benyttes. En informant benytter også førerhund, og betrakter dette som et trygt og effektivt hjelpemiddel.